For første gang; her er første kapittel i Mørklander- Del 1:
Første kapittel
Det var ikke mørkt. Det var altoppslukende, et absolutt ingenting. Hun svevde. Eller fløt. Hun
drev rundt i ingenting. Noe sa henne at hun burde føle smerte, men alt var mykt og varmt.
Helt til det ikke var det lenger.
Et brått rykk fikk henne til å stritte imot. Det stakk, hun ville klemme hendene mot det
som gjorde vondt, men hun hadde ikke hender! Hun hadde ingen kropp! Forvirret og fortvilet
kjempet hun mot de påfølgende nykkene, men uten å lykkes.
Midt i kampen oppdaget hun en forstyrrelse i ingenting. Noe bevret foran henne. Hun ble
røsket løs fra det som holdt henne flytende, og raste i vill fart mot dette nye. Hun ville skrike,
men hadde ingen stemme.
Det var ikke lenger ingenting. Dette var annerledes. Det var … Alt.
Det første hun merket var hvor tung kroppen kjentes. Hun fikk en grusom, klaustrofobisk
følelse av å være innkapslet i noe.
Så mørkt det var! Det gikk enda noen øyeblikk før hun merket at hun hadde lukket
øynene. Med en kraftanstrengelse åpnet hun dem.
Lyset skar i henne så hun knep sammen øynene igjen. Forsiktig blunket hun og så seg
rundt. Det ble vanskelig å puste, den kom i korte, hvinende hiv, og hun klarte ikke røre seg.
Det var som noe tungt presset på brystet hennes.
En uklar skikkelse dukket opp i synsfeltet hennes. Den vokste ut av skyggene og fylte
henne med kulde og skrekk. Hun vil skrike, men hun klarte ikke lage en eneste lyd. Tårene
strømmet, hun kunne ikke kontrollere det.
Like brått som den var kommet forsvant skikkelsen, og hun kunne puste igjen. Hun hostet,
og la merke til enda en skikkelse, en som på ingen måte skremte henne, men i det samme ble
rommet brått fylt med mennesker. Synet var fremdeles tåkete, hun klarte ikke skjelne
detaljene, men de som svermet rundt henne nå var kledd i hvitt. Hvitt var ingen farlig farge.
Mumlende lyder nådde ørene hennes, hun forsto at menneskene snakket sammen, men hun
fikk ikke tak i ordene.
«Miri …» Ordene var bare en hes hvisking.
En person dukket opp rett foran ansiktet hennes. Munnen beveget seg, og hun syntes hun
kunne ane et overrasket glimt i øynene som så på henne.
Med ett kjente hun seg fullstendig kraftløs. Lemmene ble tyngre, en underlig varme bredte
seg i henne og øyelokkene sank igjen. Det siste hun så før hun sovnet var en person like i
ytterkanten av synsfeltet som sto og tvinnet hendene med tårer strømmende nedover kinnene.
Mamma.
Da hun igjen åpnet øynene hadde synet klarnet, og det var fremdeles mykt og varmt rundt
henne. Det verste ubehaget i halsen var borte, men hun kjente seg så ulidelig uttørket. Hun
smattet svakt og forsøkte å fukte leppene med tungen, men den var hoven av mangel på
væske.
Plutselig dunket noe forsiktig mot munnen hennes. Uten å tenke formet hun munnen og
tok tak i det som var der og sugde til. Lunkent vann strømmet inn i munnen hennes og
nedover halsen. Hun lukket øynene og sugde hardere, kjente hvordan livet formelig flommet
inn i henne sammen med den blanke væsken.
Brått ble kilden borte. Hun glippet med øynene, ville ha mer.
«Du må ikke overdrive,» sa en myk stemme. Hun blunket igjen og vendte hodet mot
lyden. En dame satt ved siden av henne og så på henne med milde øyne. De var rødkantete,
registrerte hun. Hadde damen grått? En innskytelse, eller snarere en følelse av tristhet, fikk
henne til å løfte hånden mot damen, som lot til å bli overrasket over gesten.
«Å, elsklingen min,» sa hun. Stemmen lød tykk og merkelig. Hun grep om hånden og
bøyde seg ned for å kysse den.
«Mamma,» hvisket Nova med sprukken, svak stemme. Hun visste det nå.
«Ja, jeg er her. Jeg er alltid her for deg,» sa kvinnen med tårer strømmende nedover
ansiktet.
«Hvorfor er du her?»
«Jeg har vært her hver eneste dag siden ulykken, skatten min, hvor skulle jeg ellers vært?»
Nova rynket pannen. Ulykken? Et glimt av noe stort. Regn mot ansiktet. Deretter en grusom,
forvridd lyd og stummende mørke.
«Det var mørkt,» mumlet Nova.
«Ja, ja, det var mørkt. Husker du det?» Moren lente seg mot datteren.
«Ja. Eller … Nei, ikke egentlig,» sa Nova usikkert. Minnene var en salig røre. «Hvor er
jeg?»
«På sykehuset. Du har …» Moren kremtet og svelget noen ganger som om hun måtte
samle styrke. «Du har ligget i koma, vennen min. I nesten tolv måneder.»
Nova klarte ikke si noe med en gang. Hjernen arbeidet tregt, det var vanskelig å få ord og
tanker til å henge sammen. Hvordan kunne det være mulig? Med ett ble hun redd for å kjenne
nærmere etter på kroppen.
«Er jeg … Har jeg mistet …» Hun knep øynene igjen et øyeblikk og samlet seg før hun
møtte morens blikk. «Er jeg like hel?»
«Ja, du er i god behold. De, legene, altså, vet ikke helt hvorfor du havnet i koma. I
utgangspunktet har de ikke funnet noe galt. Du har vært i utallige skanninger, og gudene vet
hvor mange forskjellige prøver de har tatt, men alt har kommet tilbake som normalt. Etter tre
uker kom de fram til at du rett og slett bare har opplevd et traume, og at kroppen har reagert
med å stenge av. Den kan visstnok gjøre det.» Stemmen døde bort mot slutten og moren fikk
et fjernt uttrykk i øynene. Nova fikk følelsen av at hun hadde tilbragt mye tid sittende med
akkurat det uttrykket det siste året.
«Kan jeg få litt mer drikke?»
«Å, ja, selvsagt. Unnskyld, jeg er visst litt satt ut. Jeg hadde ikke ventet … Jeg mener, jeg
var ikke sikker på om jeg noensinne skulle få lov å prate med deg igjen.» Tårene trillet ut fra
morens øyne, og Nova kjente en svie i halsen som varslet at hun selv var på nippet til å gråte.
«Vann,» ba hun om igjen, og moren skvatt til. Hun skyndte seg å plassere et sugerør i
datterens munn så hun kunne slukke tørsten.
«Takk,» mumlet Nova. Hun kjente seg trøtt igjen. Det var vanskelig å holde øynene åpne.
Det virket som moren forsto det, for hun lente seg frem og kysset pannen hennes før hun
stille og rolig reiste seg for å forlate rommet.
«Jeg skal bare hente meg noe å spise, så kommer jeg tilbake.» Nova skulle til å svare, men
søvnen innhentet henne.
Drømmen var kaotisk og uten sammenheng. Hun var i Vestskogen. Hun løp. Bak henne kom
en flokk Fordervede. Med ett var ei jente der. «Her, ta denne,» ropte hun, og Nova kunne se
at hun støttet en motorsykkel. Uten å nøle hev hun seg på den og drønnet av sted. Til tross for
den voldsomme farten tok de Fordervede stadig innpå.
«Nei, nei,» gjentok hun for seg selv.
«Jo, det stemmer nok det,» sa en stemme. Nova satt i ett stort søkk i bakken, en grop.
Motorsykkelen og de Fordervede var borte. Alt som var igjen, var følelsen av at noe seigt og
sterkt sakte sugde henne til seg. Dess mer hun kjempet for å komme løs, dess dypere sank
hun.
Nova så seg selv i fugleperspektiv der hun kjempet en håpløs kamp mot gropens overmakt.
Og da så hun det, noe som presset seg ut fra den gjørmete massen uten riktig å få det til. Bare
konturen av et hode presset seg frem. En Ansiktsløs var kommet, og han gjentok ordene sine.
«Det stemmer nok det.»
«Hva da? Hva er det som stemmer?» Nova skrek mot det blinde ansiktet.
«Du hører ikke til her.»
«Det vet jeg vel. Fortell meg noe nyttig i stedet. Som hvordan jeg kommer meg opp fra
dette stedet!»
«Du er oppe. Du er nede. Du er midt imellom, og du er her. Men du skal ikke være her.»
«Hvis du kunne hjelpe meg løs skal jeg sørge for å komme meg et annet sted.» Nova
forsøkte å fike til den ansiktsløse. Hun skrek til, og med en kvalmende svuppelyd var føttene
hennes løse. Hun sto fremdeles i hullet i bakken, men gjørmen holdt henne ikke lenger fast.
Nova så seg selv kikke forvirret rundt.
«Ja, ja,» mumlet den ansiktsløse. «Kanskje det, du.»
Flere hoder dukket opp rundt om i gropen. Formløse, blinde ansikt buktet seg rundt
henne. «Vandrer mellom verdener, halvt slik og halvt sånn. Det må det være. Det må det
være.» De hvisket. Ikke i kor. Ordene kom fra overalt, gjentok seg stadig, og snart steg lyden
så den minnet om hamrende regn mot asfalt.
Det ble mørkt. Hun kjente hun var våt, hjertet hamret og hun var redd. Så smalt det.
Nova satte seg raskt opp i sengen, dyvåt av svette. Pulsen drønnet i ørene hennes og hun hev
etter pusten som om hun hadde løpt. Et raskt overblikk sa henne at hun fremdeles var i
sengen på sykehuset. En monitor sto ved siden av sengen og ga fra seg et og annet pip.
Slanger var festet til kanyler i håndbaken hennes, og det luktet sterilt.
Hun lente seg tilbake mot puten. Drømmen var begynt å blekne, og en del av henne
begynte å lure på om hun hadde ikke hadde gjort annet enn å drømme de siste to månedene.
Stemmer fra gangen nådde henne. Hun kjente straks igjen morens, men det var noe vagt kjent
med den andre også. Et kaldt gufs gikk gjennom henne ved lyden.
«Ja, da, Sara, jeg forstår hun er sliten, men jeg ønsker da å se henne, jeg også,» sa
stemmen med en belærende undertone. Det var en mann, uten tvil.
«Så klart du vil det, jeg forstår jo det, men hvis hun sover kommer vi heller tilbake. Hun
trenger å samle krefter.» Nova rynket pannen. Moren hørtes ikke helt ut som seg selv, det var
noe nærmest underdanig ved tonen hennes.
Døren ble åpnet, og morens bustete, brune hår kom til syne. «Å, du er våken! Så bra. Det
er en her som har lengtet etter å se deg, skatt.» Hun kom smilende inn i rommet, og bak
henne fulgte en ung, slank mann. Han var så lang at han ble nødt å bøye nakken da han gikk
gjennom døren, og da han rettet seg opp igjen og øynene hennes møtte hans kalde, brune
øyne ble hun redd.
Det var som om noen hadde hevet en bøtte isvann over henne. Hun snappet etter pusten og
kjente hvordan nervecellene nærmest trakk seg sammen og gjorde kroppen klar til flukt.
Mannen kom nærmere og hun slappet mer av. Det hun syntes hun hadde dratt kjensel på var
ikke der, likevel, men det var fremdeles noe vagt truende ved ham. Hun kjente nakkehårene
reise seg da han snakket.
«Hvordan går det med deg? Moren din sier du er ved dine fulle fem?» Han studerte henne
inngående, Nova fikk følelsen av at han forsøkte trenge inn i alle hennes hemmeligheter.
«Jeg føler meg helt fin,» mumlet hun og fiklet med dynetrekket. Hun stivnet da han satte
seg på sengekanten og hvilte hånden på låret hennes.
«Husker du ulykken?»
Et glimt av lys, regn mot ansiktet. Et smell. Så mørke. «Nei,» sa hun.
«Hm, vel, det er kanskje ikke så rart, alt tatt i betraktning,» sa mannen. Han lente seg frem
og kysset henne på munnen, før han la til, nesten som han akkurat husket noe. «Jeg har savnet
deg, vet du.»
Nova klarte ikke svare. Hun strevet med å huske denne mannen som åpenbart kjente
henne svært godt, men som fikk henne til å føle seg liten og redd. Da mannen endelig reiste
seg og unnskyldte seg med at han måtte på jobb trakk hun pusten stille og lettet.
Moren fulgte ham med øynene da han forlot rommet. Da hun var sikker på de var alene
igjen satte hun seg i stolen ved siden av datterens seng. Blikket var uutgrunnelig, som om hun
vurderte om hun skulle si noe eller ikke.
«Han har savnet deg voldsomt, sier han,» sa hun til slutt. «Etter ulykken var han her stort
sett hver dag, men etter som tiden gikk … Vel, jeg klandrer ham ikke. Det var hardt, det ikke
å vite.»
«Mamma?»
«Ja, vennen min?»
«Hvem var han?»
Moren åpnet munnen og skulle til å svare, men lukket den igjen med et lite klapp. Hun
rynket brynene. «Det var Mats, vennen min. Samboeren din. Husker du ham ikke?»
Nova ristet på hodet og så ned på hendene sine. «Eller, jo, kanskje, jeg tror jeg husker
noe.» Det var ikke så mye et minne, mer en følelse, og den var ikke god. Hun var redd, det
visste hun, og hun var sikker på at den mannen betydde smerte.
Uten å tenke seg om satte hun seg opp og svingte bena over sengekanten. Moren gispet og
styrtet frem for å støtte henne, men Nova viftet henne bort.
«Det går fin, mamma, ta det med ro.» Irritert dro hun ut kanylen som koblet dryppet til
blodårene i hånden hennes.
«Nova,» gispet moren igjen. Febrilsk forsøkte hun holde Nova i sengen med den ene
hånden mens hun dro i snoren for å tilkalle hjelp med den andre.
Sykepleieren som kom inn, snudde på hælen da hun så jenta som hadde ligget i koma i et
år stå midt på gulvet og krangle med moren sin. I full fart hentet hun legen som på sin side
ble stående et øyeblikk å måpe før han gjenvant fatningen. Han kremtet, og de to damene så
på ham.
«Vel, dette var da en overraskelse,» sa han med tilkjempet smil i ansiktet.
«Så godt du kom,» utbrøt Novas mor. «Kan du se til å forklare henne at hun må legge seg
ned igjen sporenstreks!»
«Jeg kan ikke. Jeg føler meg superbra, og jeg må dra og hjelpe Miri!» Nova slo ut med
armene og nærmest brølte mot moren.
«Hvem er Miri? Du kjenner ingen Miri!»
«Selvsagt kjenner jeg Miri. Herregud, mamma, skjerp deg! Hun holdes fange av Vokterne,
og jeg bare vet noe grusomt vil skje om ikke jeg redder henne.»
Moren åpnet munnen for å si noe, men stanset. Hun vekslet et raskt blikk med legen og
tok et skritt tilbake.
«Kan du ikke sette deg ned et øyeblikk, Nova, så finner vi ut av dette sammen. OK?»
Legen trådde frem og la en myndig hånd bak Novas skulder og førte henne vennlig, men
bestemt frem mot sengen.
Nova ville protestere, men forsto at hun måtte forklare. Om ikke annet fordi hun ikke
hadde veldig lyst å gå ut blant folk i sykehusskjorten.
«Nå, kjære deg. Hva er det du har slikt hastverk med?» Legen så på henne på en måte som
fikk henne til å tro at han egentlig brukte briller. Det virket som han kikket over en brillekant
som ikke var der. Hun trakk pusten og forklarte.
«Miri holdes fange av vokterne. De kaller seg Iskariôtene, og de holder på med noe veldig
farlig. Jeg må få henne bort fra dem øyeblikkelig!»
«Jeg forstår. Hvor holder de til, disse … Iskariôtene …?»
«I Domen. I Mørklander. De …»
«Nova, når traff du Miri?» Legen avbrøt henne med mild og medfølende stemme. Nova så
fort fra ham til moren og tilbake igjen. Hun kjente pulsen stige. Noe var galt.
«Jeg … Altså, vi har ikke kjent hverandre så lenge. Egentlig …» Hun stanset og rynket
pannen. Hvorfor kunne hun ikke huske?
«Akkurat nå tror jeg det aller beste du kan gjøre, både for Miri og deg selv, er å sove litt.
Du har vært gjennom litt av hvert, unge dame,» sa legen. Han så Nova skulle si ham mot.
«Enten gjør du som jeg sier, ellers får jeg en av pleierne til å komme inn og gi deg noe
beroligende.»
Nova følte seg svimmel og strevde fremdeles med tankene sine, så hun la seg lydig ned,
om enn noe frustrert. Overraskende fort falt hun i søvn.
Legen kremtet og lente seg fremover skrive bordet på den ene albuen. Tungen fuktet de tørre
leppene før han kremtet på nytt og rettet på brillene. Han hadde tilkalt Mats, og nå satt de to
mennene og Novas mor på legens kontor.
«Som dere vet har vi fått noen merkelige resultater på Novas vitale lesninger i dag. Vi
trodde ikke, ærlig talt, at hun noensinne skulle våkne igjen, så dette er å regne som et
medisinsk mirakel, om jeg får være så freidig å si det.»
«Ja, det er herlig,» brummet Mats, «men hvorfor oppfører hun seg på denne måten?»
«Vel, i tillegg til den årelange lange komaen, som jo vil være hard for en hvilken som helst
kropp, kan det virke til at hun har opplevd noen heller livaktige hallusinasjoner i bevisstløs
tilstand. Jeg har kontaktet en psykolog som har forsket en hel del på begrepet søvnparalyse.
Kanskje kan han kaste lys over denne saken.»
«Søvnparalyse?» Novas mor rynket pannen. «Jeg så en film om det en gang. Den var
virkelig urovekkende.»
«Jo, vel, jeg kan ikke så mye om emnet, men jeg har forstått det slik at personen som lider
av dette ser de underligste, ofte fæleste ting, mens det står på. Ut fra din datters beskrivelse av
disse … Vokterne, eller hva det nå er, vil jeg si det passer godt innenfor tema, i tillegg til det
hun beskriver når hun mener hun er våken. Men la oss vente og se hva eksperten har å si når
han får sett på saken.»
«Hva gjør vi i mellomtiden?» Mats strøk hånden over håret og sank lenger ned i setet..
«Vel, ut fra alle prøver er Nova frisk som en fisk. At hun er oppe og går er det mest utrolige
jeg noensinne har sett. Vanligvis venter en svært lang og hard rekonvalesens for pasienter i
hennes sted. Ja, vel, de færreste våkner for så vidt etter så lang tid, men dere forstår hva jeg
mener. Alt i alt er det greit for henne å reise hjem, vil jeg påstå.»
Sara og Mats nikket, tok legens hånd og gikk ut av kontoret. Sara satte straks kursen mot
datterens rom, men da hun snudde seg så hun Mats gjøre mine til å finne heisen.
«Skal du ikke bli med å fortelle henne de gode nyhetene?»
15
«Jeg må hjem og ordne leiligheten. Hun kan ikke komme hjem til mitt lille kaos, det
forstår du sikkert, Sara? Du vet hvordan Nova er.» Mats forsøkte seg på et skjevt smil og en
liten latter. «Du vil ikke reise hjem og hvile litt selv, da? Nova sover enda, vet du.»
«Nei, jeg klarer det ikke. Jeg har endelig fått datteren min tilbake, jeg klarer ikke miste et
sekund til»
Mats senket hodet og sukket, før han nikket sakte. Sara snudde ryggen til ham og skulle gå
da han snakket igjen. «Jeg har elsket henne så høyt, Sara. Jeg trodde aldri jeg ville få høre
stemmen hennes eller se øynene hennes igjen. Det er mye å ta inn over seg.»
Sara snudde seg for å svare, men Mats var alt på vei bortover korridoren. Hun knep
sammen leppene og kjente tårene fylle øynene. Hvor mye var det mulig for et menneske å
gråte i løpet av et liv? I løpet av det siste året hadde hun nok kunnet fylle en innsjø av salte
tårer, tenkte hun. Kanskje hadde hun feilbedømt Mats. Hun hadde alltid likt ham, men noe
hadde gått galt mellom ham og datteren før ulykken. Det var også noe hun ikke likte ved
oppførselen hans etter Novas oppvåkning. Ja, kanskje hadde hun tatt feil.
Hun stanset utenfor datterens rom og kikket inn vinduet, slik hun hadde gjort så veldig
mange ganger før. Hun syntes ikke Nova så annerledes ut. Kroppen var spinkel, men hun
hadde alltid vært sped. Sterk, men sped.
Sara hadde sørget for å holde datterens svarte hår kortklippet, med den ene siden nesten
barbert, og en voldsom sideskill. Selv skulle hun ønske at Nova hadde latt håret vokse, men
de unge hadde nå en gang sine egne meninger om sånt.
Hun sukket og gikk inn, satte seg i stolen ved siden av sengen. Hun strøk datteren over
armen. Hun virket så ung der hun lå. Det var vondt å tenke på at hun hadde fylt tjuesyv mens
hun lå slik, lenket til sengen, så nær, men likevel så fjern. Heldigvis hadde hun ikke gått glipp
av sin neste fødselsdag, som bare var i overkant av en måned unna
Karoline R. Sveen 