Nordmenn synes billig er dårlig

Som uavhengig forfatter, eller indieforfatter, om du vil, merker man en del forskjeller på de forskjellige kulturene rundt omkring. Om vi tar Norge først, så er det ganske innprentet i oss at bøker skal være utgitt på et anerkjent, stort forlag. Vi heller fremdeles mest mot bøker i papirformat (jeg liker også det best, skal jeg være ærlig), og disse bøkene må finnes i bokhandel. Noen få har funnet ut at lesebrett eksisterer og sverger til dem. For øvrig en genial oppfinnelse for de som begynner å slite med plass i bokhyllene eller ikke vil overgå vektgrensa på bagasjen når man skal ut og fly.

Beveger vi oss til Amerika, og de fleste andre engelskspråklige land, ser vi andre trender. E-bok salget har skutt i været de siste årene, og står for nesten halvparten av boksalget.

Der Norge skyr ordet «indie» i samme åndedrag som bok (ironisk, siden indiemusiker og indiefilm ofte blir rost), har våre amerikanske venner funnet en kjærlighet for dem, og flere kjente bøker i dag startet som indiebøker. Med all respekt, det skal sies at Norge også hangler etter. Vi har indiebøker som er kjøpt inn av Kulturrådet, så det går definitivt riktig vei.

Likevel er salget vesentlig tyngre for de av oss som satser på norskspråklige e-bøker. En av de indieforfatterne jeg lenge har sett opp til er Andreas Christensen. Han satser på engelske e-bøker, solgt via Amazon, og er muligens Norges eneste indieforfatter som kan leve av boksalget sitt. Men igjen, dere så at han skriver på engelsk?

Mon tro hvorfor nordmenn skal synes dørstokkmila er så lang for dette? Skal jeg dele en hemmelighet om det? OK, ikke en hemmelighet, mer min egen synsing. Jeg tror nemlig at nordmenn er prisbevisste i feil retning. Kjøpe en bok til 395 kroner? Ikke noe problem! Men, jøss, den der koster 79 kroner, og har ingen prisvinnende forfatter på coversiden, da må den være dårlig.

Skjønner du hva jeg mener? Fordi indieforfattere slipper unna et forlag som skal ha langt mer enn halvparten av inntektene fra salget har de muligheten til å senke prisene og gjøre bøkene mer tilgjengelige for hvermannsen. Likevel kan det se ut som man blir straffet for det, da enkelte ting tyder på at billig = dårlig kvalitet.

Vel, huff, det var dagens utblåsning fra min side. Det hender det føles godt, tross alt!

Beklager overskriften. Det var mitt forsøk på clickbate, som jeg er så innmari glad i………

Hvorfor følge drømmen

Så lenge jeg kan huske har jeg levd med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ikke strekker til på noen punkter i livet, at alt bare slenger rundt på halv tolv og knapt nok det. Jeg har jobbet siden jeg var 15/16 år gammel, men har sjelden hatt fast og stabil jobb. Mye på grunn av det, har jeg følt at jeg skylder arbeidsgiverne mine å være der, alltid si ja og nedprioritere familie, venner og fritid.

Nå er jeg midt i tredveårene. Jeg er for gammel til å holde på slik. Jeg er lei av å skifte jobb, jeg er lei av ikke å kunne være den versjonen av meg jeg vet finnes. Ærlig talt er jeg virkelig, ordentlig, innerst i beinmargen lei av å føle at jeg til stadighet skylder noen hele meg.

Jeg ønsker, nei, jeg trenger, muligheten til å være fleksibel. Til å kunne ta meg av ungene, være der for dem, og ikke være kvalm av angst og skyldfølelse dersom det er noe med dem (eller meg selv, for den sakens skyld). Jeg ønsker fleksibiliteten til å kunne si vet du, nå er det dødtid her, jeg går en tur med hunden.

De siste par årene har jeg lært mye om meg selv. Brikker jeg ikke visste manglet har falt på plass, og jeg har funnet en form for ro i min egen kropp og mitt eget sinn, noe jeg aldri før har kjent på. Det har også vært med på å forme denne drømmen, for hodet mitt er ikke skrudd sammen på en måte som alltid fungerer slik andre synes det burde. Det har ført til angst, depresjoner, utbrenthet og frykt for tidlig demens. Det har gjort meg til en dårligere versjon av meg selv på alle punkt. En slik person jeg vet jeg ikke er.

Det jeg vet jeg er, er en person med ambisjoner og drømmer, stå-på-vilje, empati og medfølelse, en drømmer med et utall verdener i hodet på samme tid. Jeg har så mange ideer jeg gjerne skulle fått utløp for, men som dør litt i møte med «den virkelig verden». Jeg elsker å lære nye ting!

Kanskje er det lettest å gi opp, å gjøre slik som «alle andre», fordi det er det som er akseptert og trygt. Men til hvilken pris? Noen er sikkert fornøyd med å ta til takke med det livet har gitt, og klarer å skape en flyt ut fra det, selv om de kjenner på misnøyen og gruer seg til hver ny jobbdag. Jeg vil ikke være der lenger. Jeg vil forme min egen hverdag, ha muligheten til å slippe alt og komme ungene til unnsetning når de har behov for meg, det være seg å hente dem på skolen om noe har skjedd, eller være hjemme når de er syke, eller hva som helst annet. Jeg vil kunne ha muligheten til å si «Nå har jeg jobbet inn mange timer, jeg tar meg en tur ut i sola med dyrene», eller «jeg tar treningsøkta om morgenen og starter jobben etterpå». (Dessuten, som forfatter og skribent har man bare godt av å være i aktivitet, det trigger dopmainnivået og kreativiteten, slik at man kommer på nye ideer).

Ja, jeg skjønner at noen fnyser og tenker jeg har hodet i skyene og bare må skjerpe meg og godta at livet er slik for alle. Takk til deg, det er ikke jeg enig i. Dette er det jeg drømmer om. Ja, det blir hardt å komme dit at jeg kan slippe opp «den andre jobben», men jeg tror at jeg, med gode valg, kan få til dette. For min egen del, men også for de rundt meg.

Dette er meg:

Forfatter, forlegger, magasinredaktør, og gründer av mitt eget liv.