Så lenge jeg kan huske har jeg levd med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ikke strekker til på noen punkter i livet, at alt bare slenger rundt på halv tolv og knapt nok det. Jeg har jobbet siden jeg var 15/16 år gammel, men har sjelden hatt fast og stabil jobb. Mye på grunn av det, har jeg følt at jeg skylder arbeidsgiverne mine å være der, alltid si ja og nedprioritere familie, venner og fritid.
Nå er jeg midt i tredveårene. Jeg er for gammel til å holde på slik. Jeg er lei av å skifte jobb, jeg er lei av ikke å kunne være den versjonen av meg jeg vet finnes. Ærlig talt er jeg virkelig, ordentlig, innerst i beinmargen lei av å føle at jeg til stadighet skylder noen hele meg.
Jeg ønsker, nei, jeg trenger, muligheten til å være fleksibel. Til å kunne ta meg av ungene, være der for dem, og ikke være kvalm av angst og skyldfølelse dersom det er noe med dem (eller meg selv, for den sakens skyld). Jeg ønsker fleksibiliteten til å kunne si vet du, nå er det dødtid her, jeg går en tur med hunden.
De siste par årene har jeg lært mye om meg selv. Brikker jeg ikke visste manglet har falt på plass, og jeg har funnet en form for ro i min egen kropp og mitt eget sinn, noe jeg aldri før har kjent på. Det har også vært med på å forme denne drømmen, for hodet mitt er ikke skrudd sammen på en måte som alltid fungerer slik andre synes det burde. Det har ført til angst, depresjoner, utbrenthet og frykt for tidlig demens. Det har gjort meg til en dårligere versjon av meg selv på alle punkt. En slik person jeg vet jeg ikke er.
Det jeg vet jeg er, er en person med ambisjoner og drømmer, stå-på-vilje, empati og medfølelse, en drømmer med et utall verdener i hodet på samme tid. Jeg har så mange ideer jeg gjerne skulle fått utløp for, men som dør litt i møte med «den virkelig verden». Jeg elsker å lære nye ting!
Kanskje er det lettest å gi opp, å gjøre slik som «alle andre», fordi det er det som er akseptert og trygt. Men til hvilken pris? Noen er sikkert fornøyd med å ta til takke med det livet har gitt, og klarer å skape en flyt ut fra det, selv om de kjenner på misnøyen og gruer seg til hver ny jobbdag. Jeg vil ikke være der lenger. Jeg vil forme min egen hverdag, ha muligheten til å slippe alt og komme ungene til unnsetning når de har behov for meg, det være seg å hente dem på skolen om noe har skjedd, eller være hjemme når de er syke, eller hva som helst annet. Jeg vil kunne ha muligheten til å si «Nå har jeg jobbet inn mange timer, jeg tar meg en tur ut i sola med dyrene», eller «jeg tar treningsøkta om morgenen og starter jobben etterpå». (Dessuten, som forfatter og skribent har man bare godt av å være i aktivitet, det trigger dopmainnivået og kreativiteten, slik at man kommer på nye ideer).
Ja, jeg skjønner at noen fnyser og tenker jeg har hodet i skyene og bare må skjerpe meg og godta at livet er slik for alle. Takk til deg, det er ikke jeg enig i. Dette er det jeg drømmer om. Ja, det blir hardt å komme dit at jeg kan slippe opp «den andre jobben», men jeg tror at jeg, med gode valg, kan få til dette. For min egen del, men også for de rundt meg.
Dette er meg:
Forfatter, forlegger, magasinredaktør, og gründer av mitt eget liv.
Karoline R. Sveen 