Nye samarbeid og spennende tider

Nå er det en stund siden sist. Det har vært en hel del jobb i det siste. Mange artikler har kommet ut, og ikke minst har jeg jobbet hardt med boken min.

Manuset er ute hos testlesere nå, og jeg har mottatt første tilbakemelding. Heldigvis ser det ut til at vi er på bølgelengde med tanke på endringer så langt, men det betyr ikke at det blir mindre jobb av den grunn.

Jeg har også et utrolig spennende samarbeid på gang med den dyktige Philip Olsen i Power Pictures. Jeg kan knapt vente med å vise dere resultatene!

Utgivelse og forhåndssalg er under planlegging, og jeg håper å komme med nærmere informasjon i løpet av første halvdel av Desember.

Jeg har også blitt kontaktet om å lage en påskekrim for en et lokalt kjøpesenter. Det skal bli skikkelig morro å jobbe med!

Så alt i alt står det ikke stille her, så det kan hende bloggen blir noe neglisjert fremover. For de som er interessert i å følge utviklingen av boken er det mulig å følge dette på Facebook: Mørklander- en fantasyserie, og Instagram: @fjærpennenforlag

Nyt de siste dagene av November, og tenk, snart er det lov å kjøpe julebrus!

Reklamer

Novellens langsomme død

I det siste har det sett ut til at det skal bli vanskeligere å få solgt novellene sine. Vi Menn later til å avvikle novellene i sitt blad etter en «renovasjon» av magasinet. Hjemmet har gitt beskjed om at de ikke lenger kjøper inn, og det går rykter om at de resterende holder seg til oversatte noveller, da det skal være billigere.

Hvorvidt dette siste er sant vet jeg ikke, men det er ikke til å stikke under en stol at nåløyet, som var trangt fra før, har snevret ytterligere inn.

Jeg kan ikke annet enn å synes dette er en trist utvikling. For det første synes jeg lite om at norske blader skal belage seg på utenlandske noveller når det finnes så mange gode novelleforfattere i deres eget land.

Så mange har startet sin forfatterkarriere på denne måten. Tenk for et ypperlig springbrett! Man får bygget opp troen på seg selv og får mye god skriveerfaring.

Det er trist, synes jeg, at novelleformen later til å ha fått enda en spiker i kista.

Snart er første runde over

Tenke seg til!

Manuset begynner å ta form, og jeg har testlesere som står klare til å ta imot om to uker.

Dette er både skummelt og spennende! Jeg sitter med tanker om at dette jo bare er noe makkverk, jeg kan ikke vise det for en levende sjel! Andre ganger kan jeg få et glimt av at jeg kanskje er inne på noe likevel.

Vel, det er derfor jeg vil ha testlesere. Jeg ser meg blind på min egen historie etter hvert, og trenge nye øyne. Noen som kan komme med innspill og gi meg noe å jobbe med videre!

«- nå er klokken fritid»

Det har sine utfordringer å få skrevet med en svært aktiv ett-åring flyvende rundt, men nå har jeg endelig klart å innarbeide en rutine som fungerer for oss, og med det løsnet også det aller meste!

Jeg begynner å få en hel del oppdrag for aviser og magasiner nå. Det er mulig jeg gjør noe annerledes, men det skjer ikke ofte at jeg ikke får svar fra redaksjoner lenger (juhuuu).

Bokmanuset begynner å ta form, og jeg planlegger å sende det ut til et knippe testlesere om et par uker. Det blir spennende og svært skremmende!

Innimellom skrivingen foregår det også en hel del ting, som hjemmeside, blogg, planlegging av utgivelse, coverdesign, og you name it!

Kanskje er det like greit at minstemann får dratt meg litt ut av bobla i løpet av dagen. Jeg tenker snart ikke på annet enn jobb. Men jeg synes det er morsomt, så da får det gå. Utfordringen for tiden er nok å si at «nå er klokken fritid, gjør noe annet»

Fantasiens Dører

Hun har skrevet nesten 200 bøker og solgt 37 millioner av dem. Hun har sagt hun skrev «eventyr for voksne», og hun har åpnet døren inn til litteraturens og fantasien verden for så ufattelig mange.

Selvsagt snakker jeg om Margit Sandemo, som døde fra oss i går, i en alder av 94 år. Mangt og meget har blitt sagt om bøkene hennes, men det er ikke til å legge under en stol at svært mange har oppdaget lesegleden på grunn av henne, og kanskje særlig på grunn av hennes lange serieroman; Sagaen om Isfolket.

Jeg skal ikke rante for mye nå, men jeg vil takke Sandemo for at hun åpnet Fantasien Dører og slapp oss inn. Takk for all inspirasjon du har gitt, og alle drømmer du har forårsaket.

Hvil i fred, Margit!

Krimnovelle:Hjul med din glede

I anledning Ford mot Opel på Storefjell førstkommende helg legger jeg ut denne novellen. Den er noen år gammel, men jeg tror ikke den er tidligere publisert.

Hjul med din glede

Av Karoline R. Sveen

Endelig var alt i boks, i morgen var den store dagen. Gjermund la på røret på mobiltelefonen sin og kikket ut vinduet.

Det var en deilig, varm dag. Sola stekte fra en skyfri himmel, og kjæresten hans vrikket på den velformede bakenden der hun sto under panseret på sin lille Kadett B. Hun rettet ryggen så det lange håret falt nedover ryggen hennes.

Noe mer sexy enn ei dame i møkkete arbeidsbukse og en ettersittende topp trodde han ikke fantes.

Fornøyd ruslet han inn på kjøkkenet og hentet to kalde pils fra kjøleskapet, før han plystrende gikk ut

«Nå, Mona, hvordan går det?» Han rakte den ene flaska til kjæresten, som tok imot og drakk en slurk.

«Joda,» svarte hun og klappet igjen panseret. «Han er oppe og går igjen nå. Det var bare litt tull med forgasseren, akkurat som jeg sa.»

Gjermund nikket anerkjennende og lente seg mot siden på bilen. «Ja, da så. Trenger du hjelp til noe?»

Mona fnøs. «Nei, alt er på plass igjen nå. Klar for tur i morgen,» sa hun og klappet kjærlig på det blå panseret med de svarte stripene.

«Kult,» sa Gjermund så nonchalant han klarte. Han måtte ta en god slurk av ølen for å skjule smilet sitt. «Jeg bestilte en pizza, den er her sikkert snart. Hva sier du til panoramautsikt i kveld?»

Mona lo og dasket spøkefullt etter ham. «Panorama er bra, det,» sa hun og stilte seg på tå for å gi ham et kyss.

Sara gikk for å skifte, mens Gjermund gjorde klart bordet. Med de selvsikre, ubekymrede skrittene man bare får når man er født med en velfylt bankkonto, trasket han over den asfalterte gårdsplassen for å åpne garasjeportene.

Da portene var åpnet gikk han tilbake til terrassen. Mona kom ut, iført jeans, høyhælede sandaler, og en utringet topp.

«Jeg blir aldri lei det synet der,» sukket hun henført. Gjermund la en arm om skuldrene hennes

«Ikke jeg heller,» sa han, men han kikket på henne før han fulgte blikket hennes.

Slik sto de og betraktet det ene smykket etter det andre. Det var en Opel Commodore, for øvrig en bil Mona siklet grundig over, en svart -67 Impala, en beige -58 Plymouth Fury med gull-lister, og en Ford Taunus 17M, som hadde vært Gjermunds første bil.

Pizzabudet kom, og han stirret henført på bilene som sto der glinsende på rekke og rad. Øynene ble om mulig enda større da han så det herskapelige, store, hvite huset.

Gjermund betalte for pizzaen. Han nøt å vise andre sin rikdom, nesten like mye som han nøt andre menns misunnelige blikk når han gikk ved siden av Mona.

De spiste og skravlet, og den kvelden følte han seg riktig så heldig, tatt i betraktning at Mona følte for å prøve ut det nye undertøyet sitt.

Han sovnet med et smil om munnen og en arm rundt en vakker kvinne.

 

Neste morgen sto Gjermund opp tidlig. Han tråkket frem og tilbake og kikket ustanselig på klokken og telefonen.

Mona sto opp, dusjet og satte seg ved leende frokostbordet. «Hvor brenner det, egentlig?»

Gjermund så forvirret på henne. «Brenner? Hva? Å, nei, nei, det er ingenting, jeg er bare litt rastløs i dag,» sa han. «Hva sier du til at vi tester Kadetten i dag? Tar en skikkelig god tur?»

«Klart det, når vil du dra?»

Akkurat da pep Gjermunds telefon. Det var meldingen han hadde ventet på. «Tja, hva med rett etter frokost?»

«Greit, men jeg kjører,» sa hun og blinket lurt. Gjermund gliste fjollete.

«Bare hvis jeg får bestemme veien,» sa han. Mona himlet med øynene, men gikk med på det.

Etter en times kjøring ba Gjermund henne stanse. De var på ei kai, og det sto et skip der og losset av enorme containere.

«Hva gjør vi her?» Mona hørtes snurt ut.

«Jeg skal bare snakke med noen,» sa Gjermund fraværende. «Vent her et øyeblikk.»

Mona ventet med armene i kors og en nyve i pannen. Gjermund kjente han svettet litt, han håpte inderlig alt kom til å gå bra!

Til slutt fant han mannen han lette etter, som vinket ham med seg. De pratet litt, det ble mye nikking med hoder og mumling. Til slutt pekte mannen, Gjermund nikket igjen, og penger vekslet hender.

Han småløp bort til Mona. «Kom, jeg må vise deg noe.»

Mona så på ham med rynket panne, men fulgte etter. Gjermund stanset foran en av de svære containerne. Tre menn drev og åpnet den.

Kortenden svingte opp, og Gjermund hørte hvordan Mona gispet. Hun stirret på ham med trillrunde øyne og åpen munn.

«Du kan ikke mene dette,» hvisket hun, men før han fikk svart var hun på vei mot containeren.

«Hun er nydelig,» mumlet hun. Hun skulle til å strekke fram hånden for å stryke over bilens koksgrå flanke, men trakk den til seg med øynene fulle av ærefrykt. Gjermund gliste. Hun hadde kjent igjen Shelbyen med det samme, til tross for at den sto med baken mot dem. Det var kanskje ikke så rart, det var unektelig en flott og lett gjenkjennelig bakpart.

«Kjør den ut, da vel,» sa han lett og kastet et nøkkelsett til henne i det hun snudde seg.

«Kjøre den? Hva? Nei, jeg … Jeg tør ikke! Kan jeg det?» Hun stirret på ham med en blanding av forskrekkelse og håp. Gjermund nikket og tok noen skritt til sides. Han hørte Mona hvine da hun satte seg inn i bilen.

Det gikk noen sekunder, bilen startet ikke. Det gikk flere sekunder, og Gjermund begynte å bli nervøs. Han flyttet vekten fra den ene foten til den andre, og var akkurat på nippet til å gå etter da Mona ålte seg ut døren igjen.

Øynene var blanke og hun holdt en lapp i hånden. Hun kastet seg i armene hans. «Ja, den er perfekt til det,» hvisket hun og kysset ham. Lappen flagret til bakken. «Vil dette være en OK bryllupsbil for oss?» sto det på den.

 

Flere dager senere sto Gjermund på panoramaplassen. I hånden holdt han et sammenkrøllet brev. Øynene var matte og virket innhule.

Han strøk den ledige hånden over det grålige ansiktet, kjente skjeggstubbene skrape mot håndflaten. Foran ham sto nyervervelsen, skinnende blank, noe av det vakreste han hadde sett.

Han hadde vært nødt å ta opp et enormt lån for å få has på bilen. Han var vant til å få det han ville ha, og han ville ha den bilen. Det var ikke bare en replika, det var selve juvelen, enhjørningen- bilen som egentlig ikke fantes, og nå sto den her, på gårdsplassen hans.

Og verden raknet rundt ham. Brevet i hånden var fra namsmannen. De ville ta fra ham alt.

Gjermund hadde ikke turt å fortelle det til Mona da problemene begynte, hun var så lykkelig og glad, og innerst inne var han redd han ikke skulle være like interessant om pengene skulle bli borte.

Hjertet sank i brystet på ham, han måtte snakke med henne, han ante bare ikke hvordan. Med tunge, subbende skritt gikk han rundt bilen mens han lot hånden gli varsomt over formene dens. Han visste ikke om han maktet tanken på å selge den. Den ville gå for en nærmest latterlig høy sum, han ville kunne begynne å betale tilbake alt han skyldte kreditorene sine, men allikevel …

Han knyttet neven å skulle til å slå frustrert i bilen, men tok det i seg igjen i siste øyeblikk.

Mørke skyer samlet seg på himmelen over ham. «Flott,» mumlet han for seg selv. «Bare det som mangler.»

Raskt fikk han bilen inn i garasjen. Det var en ledig plass der, siden han hadde kjørt Furyen inn i verkstedavdelingen. Bilens motor brølte i det han startet, det var en lyd som gikk gjennom hver eneste nerve i kroppen og fikk ham til å grøsse frydefullt.

Han kom ikke til å klare å selge den …

«Mona, vi må prate,» sa Gjermund spakt senere samme dag. Mona satt i sofaen med de bare føttene trukket opp under seg, og nippet til et glass rødvin. Hun la fra seg ukebladet hun leste og så bekymret på ham.

«Hva er det?»

Gjermund trakk pusten dypt og skjelvende. «Jeg … Vi … Å, faen, jeg aner ikke hvordan jeg skal få sagt dette,» mumlet han og gned seg i øynene.

«Gjermund, gjør du det slutt med meg?» Mona sperret opp øynene i sjokk.

«Hva? Nei,» utbrøt Gjermund. «Nei, på ingen måte. Selv om du kanskje vil gå fra meg etter dette …»

«Kom, sett deg her,» sa Mona. «Det er ingenting du kan si som vil få meg til å gå fra deg.»

«Mona, jeg er blakk,» sa Gjermund og fortalte hele historien om regninger som hadde hopet seg opp, manglende betalinger siden firmaet gikk dårligere og dårligere, og nå brevet fra namsmannen som erklærte at alt han eide og hadde skulle på tvangsauksjon om han ikke ordnet opp øyeblikkelig.

Hele tiden satt Mona uttrykksløst og hørte på, hun avbrøt ikke en eneste gang. Gjermund ble mer og mer nervøs.

«Hva har du tenkt å gjøre,» spurte Mona.

«Jeg må vel selge bilene. Først og fremst Shelbyen, den er mest innbringende, og da vil jeg samtidig kvitte meg med halvparten av gjelden,» sa Gjermund stille og gransket fingrene sine. Mona nikket, men han så glimtet av vantro sårhet før hun senket blikket.

«Jeg forstår. Du må gjøre det du må, Gjermund. Pokker altså, hadde du bare ikke eid alt …»

Gjermund stirret sjokkert på henne. «Selvfølgelig! Du er et geni,» utbrøt han brått.

Mona så forvirret på ham.

«Vi skriver det over på deg! Huset og bilene! Jeg må jo selvsagt betale, men da kan de ikke ta noe, for det er jo ikke mitt! Å, hellige du, hva skulle jeg vel gjort uten deg?»

«Er du sikker på det? Jeg mener, det er ganske voldsomt, er det ikke?»

«Du sa nettopp at ingenting ville få deg til å gå fra meg,» minnet Gjermund henne på med et smil.

«Det er sant, jeg elsker deg, jeg vil aldri gå fra deg, men det er et stort skritt allikevel,» svarte Mona.

Gjermund trakk på skuldrene. «Jeg fikser papirene i morgen, så trenger vi bare en underskrift fra oss begge.»

Som sagt, så gjort. Det var som en tung bør lettet fra Gjermunds skuldre, livet føltes lettere, og nå kunne han endelig konsentrere seg om å få firmaet på bena igjen. Han ville nok komme til å selge unna de fleste bilene fremdeles, pengene ville komme godt med, og det var for så vidt ikke alle han hadde like sterke følelser for.

Gjermund plystret muntert mens han gikk rundt under Furyen som sto på løftebukken. Det var den første som skulle bort, så han ville sørge for at alt var i orden.

Hodet var bøyd bakover, radioen sto lavt på i bakgrunnen. Mens han sto slik syntes han at han hørte skritt og ropte lavt. «Mona?» Ingen svarte, så han trakk på skuldrene og fortsatte arbeidet sitt.

Plutselig hørte han knirking og en høy lyd. Han rakk ikke reagere før den svære flåten av en bil falt ned over ham. I øyekroken trodde han at han så en bevegelse, men så ble alt svart.

 

«Gjermund, er du her?» Den maskuline stemmen lød som den kom langt borte fra. Gjermund forsøkte å svare, men han klarte ikke. Det svømte for øynene hans, han kunne ikke føle lemmene sine.

Et blondt hode dukket opp i døra til verkstedet. «Gjermund,» skrek mannen som kom inn. Bror. Det var broren, tenkte Gjermund vagt, og kjente han ble varm og døsen. Han så broren dra frem en telefon, men så husket han ikke mer.

Ambulanse og brannvesen kom fort, og i fellesskap fikk de den knuste kroppen frem fra bilvraket.

«Herregud, å, herregud, hva har skjedd?»  Mona kastet seg ut av bilen og stormet mot svogeren.

«Jeg fant ham slik,» sa Knut, «noe må ha skjedd med løftebukken.» De ble stående og se på det iherdige arbeidet til helsepersonellet, men etter hvert ble aktiviteten rundt dem mindre hektisk.

Mona kunne se dem sende fortvilte, men resignerte blikk til hverandre. Hun kvalte et hulk da sjåføren av bilen kom mot henne, hun forsto hva de skulle si.

Knut satt med armen støttende om henne da politiet dukket opp. Gjermund var kjørt bort, men verkstedet måtte undersøkes.

Monas skuldre ristet, ansiktet var forvrengt av sorg. Knut klemte kneet hennes og reiste seg for å ta imot betjentene og vise dem ulykkesstedet.

Politibetjentene vandret rundt, kikket og glodde, før de kom ut igjen.

«Kondolerer for tapet deres,» sa den ene. Han var korpulent og brautende, sto med tomlene hektet foran på beltet og vippet på tåballene. «Det er tragisk, fryktelig tragisk. Har dere noen som kan hjelpe dere gjennom de nærmeste dagene?»

Mona og Knut så på hverandre. «Jeg har en søster, men hun bor langt unna, klarer nok ikke komme med det første,» hvisket Mona gråtkvalt.

Knut nikket vagt. «Foreldrene våre … Mine,» rettet han, «er i Spania på ferie. Jeg har ikke fått tak i dem enda for å fortelle …» Ordene døde i munnen hans.

Politibetjentene nikket, sa noen flere trøstende ord, og lot de sørgende sitte igjen.

Knut reiste seg og hentet en flaske champagne og to glass. Da han kom tilbake hadde Mona strukket seg ut i solstolen. Øynene var på underfundig vis tørket inn, øynene var klare nå.

«Champagne,» sa hun og skar en grimase. «Er ikke det litt makabert?»

Knut trakk på skuldrene. «Vi feirer da vel på et vis,» repliserte han og rakte henne et breddfullt glass.

Mona tok imot, men satte det fra seg på bordet. Hun reiste seg, og med vrikkende hofter gikk hun bort til Knut og satte seg skrevs over fanget hans.

Hun bet lett i underleppen hans og kysset ham dypt i det han la hendene om baken hennes.

«Du, som er slik en tålmodig mann, fortjener en liten premie,» hvisket hun i øret hans.

Han humret. «Tålmodighet er en dyd, har jeg hørt. Stakkars mann, han var fryktelig naiv som gikk på alle de bommertene med firmaet.»

«Du skulle sett hvor rått han slukte agnet da jeg nevnte det var dumt alt sto skrevet på ham. Hah, jeg hadde regnet med mange dagers bearbeiding,» sa Mona og flyttet munnen til halsen hans.

«Sånn har han alltid vært, og allikevel var han den som kom best ut av det,» mumlet Knut.

«Ja, ja, det er over nå,» sa Mona. «Jeg holdt løftet mitt, jeg sa jeg aldri kom til å gå fra ham, hvilket jeg heller ikke gjorde. Du overtar firmaet, og alt dette er vårt nå. Kom, kjære, jeg har ventet alt for lenge på deg som det er.»

Knut tok et godt grep om lårene hennes og reiste seg. De var så oppslukt av hverandre, at ingen av dem så naboen som sto på tunet med en kondolansebukett i hånden og et forskrekket uttrykk i ansiktet.