Krimnovelle:Hjul med din glede

I anledning Ford mot Opel på Storefjell førstkommende helg legger jeg ut denne novellen. Den er noen år gammel, men jeg tror ikke den er tidligere publisert.

Hjul med din glede

Av Karoline R. Sveen

Endelig var alt i boks, i morgen var den store dagen. Gjermund la på røret på mobiltelefonen sin og kikket ut vinduet.

Det var en deilig, varm dag. Sola stekte fra en skyfri himmel, og kjæresten hans vrikket på den velformede bakenden der hun sto under panseret på sin lille Kadett B. Hun rettet ryggen så det lange håret falt nedover ryggen hennes.

Noe mer sexy enn ei dame i møkkete arbeidsbukse og en ettersittende topp trodde han ikke fantes.

Fornøyd ruslet han inn på kjøkkenet og hentet to kalde pils fra kjøleskapet, før han plystrende gikk ut

«Nå, Mona, hvordan går det?» Han rakte den ene flaska til kjæresten, som tok imot og drakk en slurk.

«Joda,» svarte hun og klappet igjen panseret. «Han er oppe og går igjen nå. Det var bare litt tull med forgasseren, akkurat som jeg sa.»

Gjermund nikket anerkjennende og lente seg mot siden på bilen. «Ja, da så. Trenger du hjelp til noe?»

Mona fnøs. «Nei, alt er på plass igjen nå. Klar for tur i morgen,» sa hun og klappet kjærlig på det blå panseret med de svarte stripene.

«Kult,» sa Gjermund så nonchalant han klarte. Han måtte ta en god slurk av ølen for å skjule smilet sitt. «Jeg bestilte en pizza, den er her sikkert snart. Hva sier du til panoramautsikt i kveld?»

Mona lo og dasket spøkefullt etter ham. «Panorama er bra, det,» sa hun og stilte seg på tå for å gi ham et kyss.

Sara gikk for å skifte, mens Gjermund gjorde klart bordet. Med de selvsikre, ubekymrede skrittene man bare får når man er født med en velfylt bankkonto, trasket han over den asfalterte gårdsplassen for å åpne garasjeportene.

Da portene var åpnet gikk han tilbake til terrassen. Mona kom ut, iført jeans, høyhælede sandaler, og en utringet topp.

«Jeg blir aldri lei det synet der,» sukket hun henført. Gjermund la en arm om skuldrene hennes

«Ikke jeg heller,» sa han, men han kikket på henne før han fulgte blikket hennes.

Slik sto de og betraktet det ene smykket etter det andre. Det var en Opel Commodore, for øvrig en bil Mona siklet grundig over, en svart -67 Impala, en beige -58 Plymouth Fury med gull-lister, og en Ford Taunus 17M, som hadde vært Gjermunds første bil.

Pizzabudet kom, og han stirret henført på bilene som sto der glinsende på rekke og rad. Øynene ble om mulig enda større da han så det herskapelige, store, hvite huset.

Gjermund betalte for pizzaen. Han nøt å vise andre sin rikdom, nesten like mye som han nøt andre menns misunnelige blikk når han gikk ved siden av Mona.

De spiste og skravlet, og den kvelden følte han seg riktig så heldig, tatt i betraktning at Mona følte for å prøve ut det nye undertøyet sitt.

Han sovnet med et smil om munnen og en arm rundt en vakker kvinne.

 

Neste morgen sto Gjermund opp tidlig. Han tråkket frem og tilbake og kikket ustanselig på klokken og telefonen.

Mona sto opp, dusjet og satte seg ved leende frokostbordet. «Hvor brenner det, egentlig?»

Gjermund så forvirret på henne. «Brenner? Hva? Å, nei, nei, det er ingenting, jeg er bare litt rastløs i dag,» sa han. «Hva sier du til at vi tester Kadetten i dag? Tar en skikkelig god tur?»

«Klart det, når vil du dra?»

Akkurat da pep Gjermunds telefon. Det var meldingen han hadde ventet på. «Tja, hva med rett etter frokost?»

«Greit, men jeg kjører,» sa hun og blinket lurt. Gjermund gliste fjollete.

«Bare hvis jeg får bestemme veien,» sa han. Mona himlet med øynene, men gikk med på det.

Etter en times kjøring ba Gjermund henne stanse. De var på ei kai, og det sto et skip der og losset av enorme containere.

«Hva gjør vi her?» Mona hørtes snurt ut.

«Jeg skal bare snakke med noen,» sa Gjermund fraværende. «Vent her et øyeblikk.»

Mona ventet med armene i kors og en nyve i pannen. Gjermund kjente han svettet litt, han håpte inderlig alt kom til å gå bra!

Til slutt fant han mannen han lette etter, som vinket ham med seg. De pratet litt, det ble mye nikking med hoder og mumling. Til slutt pekte mannen, Gjermund nikket igjen, og penger vekslet hender.

Han småløp bort til Mona. «Kom, jeg må vise deg noe.»

Mona så på ham med rynket panne, men fulgte etter. Gjermund stanset foran en av de svære containerne. Tre menn drev og åpnet den.

Kortenden svingte opp, og Gjermund hørte hvordan Mona gispet. Hun stirret på ham med trillrunde øyne og åpen munn.

«Du kan ikke mene dette,» hvisket hun, men før han fikk svart var hun på vei mot containeren.

«Hun er nydelig,» mumlet hun. Hun skulle til å strekke fram hånden for å stryke over bilens koksgrå flanke, men trakk den til seg med øynene fulle av ærefrykt. Gjermund gliste. Hun hadde kjent igjen Shelbyen med det samme, til tross for at den sto med baken mot dem. Det var kanskje ikke så rart, det var unektelig en flott og lett gjenkjennelig bakpart.

«Kjør den ut, da vel,» sa han lett og kastet et nøkkelsett til henne i det hun snudde seg.

«Kjøre den? Hva? Nei, jeg … Jeg tør ikke! Kan jeg det?» Hun stirret på ham med en blanding av forskrekkelse og håp. Gjermund nikket og tok noen skritt til sides. Han hørte Mona hvine da hun satte seg inn i bilen.

Det gikk noen sekunder, bilen startet ikke. Det gikk flere sekunder, og Gjermund begynte å bli nervøs. Han flyttet vekten fra den ene foten til den andre, og var akkurat på nippet til å gå etter da Mona ålte seg ut døren igjen.

Øynene var blanke og hun holdt en lapp i hånden. Hun kastet seg i armene hans. «Ja, den er perfekt til det,» hvisket hun og kysset ham. Lappen flagret til bakken. «Vil dette være en OK bryllupsbil for oss?» sto det på den.

 

Flere dager senere sto Gjermund på panoramaplassen. I hånden holdt han et sammenkrøllet brev. Øynene var matte og virket innhule.

Han strøk den ledige hånden over det grålige ansiktet, kjente skjeggstubbene skrape mot håndflaten. Foran ham sto nyervervelsen, skinnende blank, noe av det vakreste han hadde sett.

Han hadde vært nødt å ta opp et enormt lån for å få has på bilen. Han var vant til å få det han ville ha, og han ville ha den bilen. Det var ikke bare en replika, det var selve juvelen, enhjørningen- bilen som egentlig ikke fantes, og nå sto den her, på gårdsplassen hans.

Og verden raknet rundt ham. Brevet i hånden var fra namsmannen. De ville ta fra ham alt.

Gjermund hadde ikke turt å fortelle det til Mona da problemene begynte, hun var så lykkelig og glad, og innerst inne var han redd han ikke skulle være like interessant om pengene skulle bli borte.

Hjertet sank i brystet på ham, han måtte snakke med henne, han ante bare ikke hvordan. Med tunge, subbende skritt gikk han rundt bilen mens han lot hånden gli varsomt over formene dens. Han visste ikke om han maktet tanken på å selge den. Den ville gå for en nærmest latterlig høy sum, han ville kunne begynne å betale tilbake alt han skyldte kreditorene sine, men allikevel …

Han knyttet neven å skulle til å slå frustrert i bilen, men tok det i seg igjen i siste øyeblikk.

Mørke skyer samlet seg på himmelen over ham. «Flott,» mumlet han for seg selv. «Bare det som mangler.»

Raskt fikk han bilen inn i garasjen. Det var en ledig plass der, siden han hadde kjørt Furyen inn i verkstedavdelingen. Bilens motor brølte i det han startet, det var en lyd som gikk gjennom hver eneste nerve i kroppen og fikk ham til å grøsse frydefullt.

Han kom ikke til å klare å selge den …

«Mona, vi må prate,» sa Gjermund spakt senere samme dag. Mona satt i sofaen med de bare føttene trukket opp under seg, og nippet til et glass rødvin. Hun la fra seg ukebladet hun leste og så bekymret på ham.

«Hva er det?»

Gjermund trakk pusten dypt og skjelvende. «Jeg … Vi … Å, faen, jeg aner ikke hvordan jeg skal få sagt dette,» mumlet han og gned seg i øynene.

«Gjermund, gjør du det slutt med meg?» Mona sperret opp øynene i sjokk.

«Hva? Nei,» utbrøt Gjermund. «Nei, på ingen måte. Selv om du kanskje vil gå fra meg etter dette …»

«Kom, sett deg her,» sa Mona. «Det er ingenting du kan si som vil få meg til å gå fra deg.»

«Mona, jeg er blakk,» sa Gjermund og fortalte hele historien om regninger som hadde hopet seg opp, manglende betalinger siden firmaet gikk dårligere og dårligere, og nå brevet fra namsmannen som erklærte at alt han eide og hadde skulle på tvangsauksjon om han ikke ordnet opp øyeblikkelig.

Hele tiden satt Mona uttrykksløst og hørte på, hun avbrøt ikke en eneste gang. Gjermund ble mer og mer nervøs.

«Hva har du tenkt å gjøre,» spurte Mona.

«Jeg må vel selge bilene. Først og fremst Shelbyen, den er mest innbringende, og da vil jeg samtidig kvitte meg med halvparten av gjelden,» sa Gjermund stille og gransket fingrene sine. Mona nikket, men han så glimtet av vantro sårhet før hun senket blikket.

«Jeg forstår. Du må gjøre det du må, Gjermund. Pokker altså, hadde du bare ikke eid alt …»

Gjermund stirret sjokkert på henne. «Selvfølgelig! Du er et geni,» utbrøt han brått.

Mona så forvirret på ham.

«Vi skriver det over på deg! Huset og bilene! Jeg må jo selvsagt betale, men da kan de ikke ta noe, for det er jo ikke mitt! Å, hellige du, hva skulle jeg vel gjort uten deg?»

«Er du sikker på det? Jeg mener, det er ganske voldsomt, er det ikke?»

«Du sa nettopp at ingenting ville få deg til å gå fra meg,» minnet Gjermund henne på med et smil.

«Det er sant, jeg elsker deg, jeg vil aldri gå fra deg, men det er et stort skritt allikevel,» svarte Mona.

Gjermund trakk på skuldrene. «Jeg fikser papirene i morgen, så trenger vi bare en underskrift fra oss begge.»

Som sagt, så gjort. Det var som en tung bør lettet fra Gjermunds skuldre, livet føltes lettere, og nå kunne han endelig konsentrere seg om å få firmaet på bena igjen. Han ville nok komme til å selge unna de fleste bilene fremdeles, pengene ville komme godt med, og det var for så vidt ikke alle han hadde like sterke følelser for.

Gjermund plystret muntert mens han gikk rundt under Furyen som sto på løftebukken. Det var den første som skulle bort, så han ville sørge for at alt var i orden.

Hodet var bøyd bakover, radioen sto lavt på i bakgrunnen. Mens han sto slik syntes han at han hørte skritt og ropte lavt. «Mona?» Ingen svarte, så han trakk på skuldrene og fortsatte arbeidet sitt.

Plutselig hørte han knirking og en høy lyd. Han rakk ikke reagere før den svære flåten av en bil falt ned over ham. I øyekroken trodde han at han så en bevegelse, men så ble alt svart.

 

«Gjermund, er du her?» Den maskuline stemmen lød som den kom langt borte fra. Gjermund forsøkte å svare, men han klarte ikke. Det svømte for øynene hans, han kunne ikke føle lemmene sine.

Et blondt hode dukket opp i døra til verkstedet. «Gjermund,» skrek mannen som kom inn. Bror. Det var broren, tenkte Gjermund vagt, og kjente han ble varm og døsen. Han så broren dra frem en telefon, men så husket han ikke mer.

Ambulanse og brannvesen kom fort, og i fellesskap fikk de den knuste kroppen frem fra bilvraket.

«Herregud, å, herregud, hva har skjedd?»  Mona kastet seg ut av bilen og stormet mot svogeren.

«Jeg fant ham slik,» sa Knut, «noe må ha skjedd med løftebukken.» De ble stående og se på det iherdige arbeidet til helsepersonellet, men etter hvert ble aktiviteten rundt dem mindre hektisk.

Mona kunne se dem sende fortvilte, men resignerte blikk til hverandre. Hun kvalte et hulk da sjåføren av bilen kom mot henne, hun forsto hva de skulle si.

Knut satt med armen støttende om henne da politiet dukket opp. Gjermund var kjørt bort, men verkstedet måtte undersøkes.

Monas skuldre ristet, ansiktet var forvrengt av sorg. Knut klemte kneet hennes og reiste seg for å ta imot betjentene og vise dem ulykkesstedet.

Politibetjentene vandret rundt, kikket og glodde, før de kom ut igjen.

«Kondolerer for tapet deres,» sa den ene. Han var korpulent og brautende, sto med tomlene hektet foran på beltet og vippet på tåballene. «Det er tragisk, fryktelig tragisk. Har dere noen som kan hjelpe dere gjennom de nærmeste dagene?»

Mona og Knut så på hverandre. «Jeg har en søster, men hun bor langt unna, klarer nok ikke komme med det første,» hvisket Mona gråtkvalt.

Knut nikket vagt. «Foreldrene våre … Mine,» rettet han, «er i Spania på ferie. Jeg har ikke fått tak i dem enda for å fortelle …» Ordene døde i munnen hans.

Politibetjentene nikket, sa noen flere trøstende ord, og lot de sørgende sitte igjen.

Knut reiste seg og hentet en flaske champagne og to glass. Da han kom tilbake hadde Mona strukket seg ut i solstolen. Øynene var på underfundig vis tørket inn, øynene var klare nå.

«Champagne,» sa hun og skar en grimase. «Er ikke det litt makabert?»

Knut trakk på skuldrene. «Vi feirer da vel på et vis,» repliserte han og rakte henne et breddfullt glass.

Mona tok imot, men satte det fra seg på bordet. Hun reiste seg, og med vrikkende hofter gikk hun bort til Knut og satte seg skrevs over fanget hans.

Hun bet lett i underleppen hans og kysset ham dypt i det han la hendene om baken hennes.

«Du, som er slik en tålmodig mann, fortjener en liten premie,» hvisket hun i øret hans.

Han humret. «Tålmodighet er en dyd, har jeg hørt. Stakkars mann, han var fryktelig naiv som gikk på alle de bommertene med firmaet.»

«Du skulle sett hvor rått han slukte agnet da jeg nevnte det var dumt alt sto skrevet på ham. Hah, jeg hadde regnet med mange dagers bearbeiding,» sa Mona og flyttet munnen til halsen hans.

«Sånn har han alltid vært, og allikevel var han den som kom best ut av det,» mumlet Knut.

«Ja, ja, det er over nå,» sa Mona. «Jeg holdt løftet mitt, jeg sa jeg aldri kom til å gå fra ham, hvilket jeg heller ikke gjorde. Du overtar firmaet, og alt dette er vårt nå. Kom, kjære, jeg har ventet alt for lenge på deg som det er.»

Knut tok et godt grep om lårene hennes og reiste seg. De var så oppslukt av hverandre, at ingen av dem så naboen som sto på tunet med en kondolansebukett i hånden og et forskrekket uttrykk i ansiktet.

 

 

 

Reklamer

Siste frist, siste sjanse

I går, 7. Mai, var Hjemmet/Egmonts frist for innsending av manus til serieromankonkurransen.

Disse var de som annonserte konkurransen først, så fulgte Schibsted og Bladkompaniet hakk i hæl.

Denne siste fristen trodde jeg aldri jeg skulle klare. Mye skjedde den siste uka som satte meg helt ut, og jeg måtte virkelig ta meg sammen for å sette meg ned mandag for å skrive.

Ikke kom jeg i gang før rundt kl 19, og jeg klarte ikke fri meg fra den lille stemmen som messet om at det ikke var noe poeng. Hvorfor gidde, det kom aldri til å gå likevel, sa den.

Likevel satte jeg meg ned og forsøkte. Til alt hell bestemte også minstemann seg for å sove den kvelden, i stedet for å våkne hvert tredje kvarter, og jeg fikk sendt inn manus omtrent kl. 23.

Fy flate, jeg klarte det! Jeg fikk levert inn til alle konkurransene!

Selvsagt er det liten sjanse for å bli plukket ut, men jeg har klart målet mitt, og det er jeg faktisk utrolig stolt over!

Bladkompaniet har annonsert sine vinnere nå. Det ble plukket ut fire stykker. Stor gratulasjon til alle sammen! 😃👌

Boken som kanskje aldri blir ferdig

Ved siden av å skrive manus til konkurranser, forsøke å stable journalistiskrivingen på bena, og alle de andre tingene jeg styrer med, er det et bokmanus jeg har holdt på med i noen år nå.

År, ja.

Det er lenge, det. Selvsagt, noen forfattere og skribenter sverger til at det tar årevis å skrive en god bok. Jeg tror ikke noe på det.

Men akkurat denne boken tar tid. Den har blitt skrevet om gjentatte ganger, og forandret litt hist og her. Riktignok har skjelettet vært omtrent det samme hele veien, og nå mener jeg det har blitt ganske solid, men det er tross alt ikke nok. Nå skal resten fylles ut. Kroppen trenger innvoller, sener, fester, knokler, blod, hjerne, kjøtt og hjerte. Til sist kommer finpussen, det man legger merke til aller først. Hud og hår. Øyne, nese, munn.

Det som er vanskelig med denne boken er det jeg forsøker å formidle bak ordene. Følelsene.

Denne historien skal være ganske mørk, og så langt har jeg bare klart å jobbe med den når jeg har vært ganske langt nede selv.

Jeg merker jeg er på vei dit nå, til det landet jeg har skapt med navn som passer tilstanden.

Det er ikke et godt sted å være, men jeg håper at det å få skrevet det ut vil hjelpe. Kanskje vil det en dag også kunne hjelpe noen andre?

En ting er i hvert fall sikkert; ikke alt er like lett å formidle!

2 av 3

Jeg er redd jeg ikke gir et veldig godt inntrykk av meg selv her, men jeg klarte også frist nummer 2 ved å skrive 6000 ord i dag.

«Best under press» tror jeg må bli min nye catch-frace.

Neste frist er alt på mandag, det er to kapitler og 6000 ord som må til for å nå den fristen også, så om jeg nå er litt ekstra flink kan det hende jeg faktisk får gjort det FØR innleveringsfristen denne gangen!

Jeg lover, jeg er egentlig god til å bli tidlig ferdig, men konkurranser blir liksom ikke prioritert oppi alt det andre. Likevel føler jeg at jeg i dag har bevist at jeg når mine tidsfrister selv med syk baby og en hel del annet som foregår samtidig!

Nå skal jeg spise 1. Mai isen min, som jeg har spart som belønning til meg selv.

At jeg ikke tåler fløteis veldig godt velger vi å overse, for det er nå godt, da!

1 av 3

YES!

Før jeg utdyper noe mer må jeg bare innrømme at jeg absolutt på ingen måte klarte ordmålet mitt på 3000 ord per dag som jeg nevnte i forrige innlegg.

Jeg er nok nødt til å innse at ting ikke alltid går som man ønsker når man har slike yndige små barn løpende rundt i huset. Det har vært mange dager jeg ikke har fått gjort annet enn å se lengtende mot datamaskinen, og dager hvor jeg akkurat får satt meg ned før jeg må forlate den igjen.

Mangel på søvn har også gjort seg gjeldende, og dermed har jeg hatt en intens skrivegring gående. Når jeg faktisk har hatt mulighet til å skrive har jeg ikke orket å begynne.

Derimot har jeg muligens perfeksjonert den edle kunst å prokrastinere ved å skrive og snakke høylydt om det både lenge og vel.

Men i dag var dagen.

Innleveringsfrist på den første av de tre serieromankonkurransene.

Jeg vet omtrent hvor fort jeg skriver, og visste jeg hadde tre timers skriving foran meg, samt tre til fire timers redigeringsarbeid før jeg kunne sende inn.

For ikke å snakke om at jeg måtte skrive en grovskisse av de neste fem bøkene i serien! Grøss og gru, jeg som stort sett skriver det som faller meg inn der og da…

Jeg startet så smått å tenke på å skrive da jeg sto opp i dag tidlig.

Så var det frokost, bleieskift, hjelping med det ene og det andre, så skulle poden sove, og det gjorde jammen meg jeg også. I nesten tre timer.

Ja…

Ikke bra…

Etter det ble det så heftig jobbing jeg klarte. Bare avbrutt hvert tiende minutt av baby på avveie, viktige trylletriks, mating, middag og andre ting som hører familielivet til.

Endelig var det leggetid for alle under 20 år, så da fikk jeg tid til å sitte i lengre bolker, og klokken 23.03 sendte jeg inn de første fem kapitlene samt synopsis og grovskisser.

Litt ør, litt sliten, men veldig, veldig glad!

Mest sannsynlig vinner jeg selvsagt ingenting, men jeg har bevist for meg selv at jeg KLARER dette! Jeg fikser deadline og intens jobbing. Jeg kan selv om barn og familie krever sitt.

Så YES, jeg klarte det!

I morgen skal jeg jobbe videre, får det er tross alt to konkurranser til på gang, og jeg skal klare de fristene også!

Det har jeg ikke gjort før

«Det så tungt ut, kanskje du skal be ham gjøre det?»

«Få ham til å gjøre det, så slipper du slite sånn.»

Flere ganger i uka får jeg gjerne høre lignende utsagn. Det være seg når jeg bærer handleposer, eller noe så enkelt som å flytte på gjenstander for å rengjøre under eller bak dem.

Det får meg i blant til å undre på når jeg ble uskikket til å utføre dagligdagse handlinger. Er det fordi jeg er relativt lav- ikke veldig lav, men kanskje lavere enn gjennomsnittet?

Kanskje det er fordi jeg utsondrer en spesiell svakhetslukt som jeg selv ikke er i stand til å kjenne?

Eller kan det være fordi jeg har kvinnepupper i stedet for mannepupper, mon tro?

 

Hva som enn er grunnen, så virker det som flertallet mener jeg ikke er skikket til å utføre enkelte ting.

Jeg har alt nevnt å bære handleposer og flytte på tunge ting, men det gir seg ikke der.

Det virker nemlig som at jeg, i kraft av mitt kjønn, ikke kan bruke snøfreser, skifte dekk på bilen, eller bruke drill.

Faktisk kan det se ut som at å skifte lyspære eller male huset også er en anelse for vanskelig for meg.

 

Det er ganske snodig, for jeg vet da at jeg er i stand til alt dette, og mer til! Personlig er jeg hverken redd for å flytte ting som veier mer enn barna mine, eller å bli skitten på henda, men jeg har opplevd hannkjønn som ler nedlatende når de ser meg med olje på hendene, og hunnkjønn som griner på nesen når jeg sier jeg la om dekk på bilen selv.

Hva er grunnen til det, undrer jeg?

Jeg skal være den første til å innrømme at det langt fra er alle som oppfører seg slik, og de fleste i min omgangskrets mener at kvinner og menn klarer akkurat de samme tingene, men når jeg treffer på de som humrer over mine, kanskje noe krøkkete, forsøk på å gjøre en såkalt manneting, bare fordi «det er jo søtt at du prøver, i hvert fall», da føler jeg meg en anelse hissig.

Er jeg ikke i stand til noe annet enn å smile og se søt ut?

Jo, så visst er jeg det!

Kan jeg mer enn å ta meg av barn og lage mat?

Ja, så men!

 

Jeg er mor til to jenter og en gutt, og jeg skal ikke ha noe av at de vokser opp i den tro at det finnes «oppgaver for menn, og oppgaver for kvinner.»

Vi klarer det vi vil klare, og det samme gjør jammen meg mannfolka!

Jeg mener ikke at alle kvinner skal rive av seg forkleet og gå ut i garasjen bare for å gjøre det, vi har alle våre interesser, det jeg mener er at vi faktisk klarer ting, vi også. Vi trenger ikke en mann som står bak og gjør alt det fysisk tunge for oss.

Selvsagt spør jeg om hjelp om jeg trenger det, men jeg trenger hjelp langt sjeldnere enn jeg blir fortalt at jeg gjør det.

Dessuten liker jeg å gi det et forsøk eller to før jeg ber om hjelp, for hvordan skal jeg ellers vite om jeg klarer det eller ikke?

 

I løpet av årene jeg har levd har jeg lært meg en hel del.

En gang i tiden trodde jeg faktisk på at det var ting jeg ikke kunne klare. Det var helt naturlig å overlate enkelte gjøremål til det sterkere kjønn.

Etter hvert har jeg forstått at jeg så visst klarer en hel del bare jeg gir det et forsøk først, og ut fra det har jeg trukket den konklusjonen at det ikke finnes noe svakt eller sterkt kjønn.

Man er sterk om man slutter å gi seg selv begrensninger, man er sterk når man utfordrer seg selv og mestrer det.

Har du aldri skiftet dekk? Vel, det er snart tid for et nytt skifte. Prøv, da vel! Du fikser helt sikkert mer enn du aner.

«Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg vel» – Pippilotta Viktualia Rullgardina Krusmynta Efraimsdatter Langstrømpe

  • Karoline R. Sveen

Den første uken på egne ben

Det er en fordel både å være fleksibel og kunne forholde seg til en plan, har jeg oppdaget disse siste dagene.

Læringskurven er bratt, men du verden som jeg koser meg!

Det er en hel del mer arbeid med å komme i kontakt med potensielle kunder enn jeg så for meg, men det er en god utfordring. Intervjuobjekter er det derimot ikke vanskelig å finne, og jeg kjenner meg ydmyk og stolt over noen av historiene andre mennesker har valgt å dele med akkurat meg.

Å jobbe med en krabat på 8 måneder rundt bena er krevende. Særlig nå når han har oppdaget at han kan reise seg og gå langs ting. Det blir knall og det blir fall, men han er stadig like blid! Ikke en ting får stå i fred, men jeg har oppdaget at så lenge jeg sitter på gulvet er det lettere å jobbe, samtidig som poden føler han får kontakt.

Jeg er i rute med manuset til konkurransen, og kjenner jeg bobler over av iver etter å få skrevet mer!