Rugemaskin

Det ser ut til å bli å dårlig med oppdateringer nå. Grunnen er ganske enkel; jeg går rundt i ei rugeboble.

Nå er det to uker igjen til termin, og jeg merker at det er vanskelig å samle tankene rundt ting som ikke har noe med lillebrors ankomst å gjøre.

Skriveprosjektene surrer i bakhodet, de er aldri langt borte, men de er langt unna å være det mest fremtredende. Men dette er jo fullstendig normalt, og slik det bør være nå i innspurten 🙂 Jeg får trøste meg med at ordene ikke løper sin vei, jeg skal nok finne dem igjen der de ligger og modnes.

En positiv ting med å ha skrevet litt mindre nå, er at jeg har fått lest mer! Det er jo alltid godt. Jeg har så vidt begynt på Jomsviking av Bjørn Andreas Bull-Hansen, men prøver å spare den til barseltiden. Ikke særlig lett, hehe…

Ja, så dette med oppdateringer blir nok litt pø om pø. Kan hende deler jeg flere tekster jeg har skrevet etter hvert, bare for at ting ikke skal dø fullstendig ut, så kommer jeg sterkere tilbake når boblen slår sprekker (nå lo jeg litt av meg selv og husker ammetåken fra da de to andre var små).

Riktig god sommer til dere alle!

Historien om Eilif Fjellstad – Del 3

Her kommer tredje og siste del av Elifs historie. På grunn av flatpakker fra IKEA ble det ikke lagt ut i går som lovet, men nå er den her!

Personer og hendelser er oppdiktet, men Fjellstad gård finnes i vakre Valdres

Eilifs kropp spant rundt, armene dinglet om ham som en grotesk parodi på en marionett. Hodet vendte opp så de kunne se de helsvarte øynene og det forvrengte fliret. Prosten rygget forskremt og falt bakover.

Like brått som det var begynt falt Eilif sammen og ble liggende i en bylt på gulvet. Dørenes slamring stilnet, og lysene blafret opp igjen som om ingenting var hendt.

Ingeborg sank skjelvende ned på gulvet mens prosten stavret seg opp igjen. Ingen gjorde mine til å nærme seg Eilif. Redselen for hva som ville møte dem fikk dem til å holde pusten da de hørte et svakt stønn.

Ingeborg snufset og tørket nesen med ermet, noe hun vanligvis aldri ville funnet på å gjøre. Hun krabbet fremover, musklene føltes uvillige til å utføre handlingen, men hun måtte se, måtte se øynene hans.

Det gikk ulidelig sakte, men likevel syntes hun at hun befant seg ved sirkelen altfor snart.

«Eilif,» hvisket hun hest og kremtet. «Eilif! Åpne øynene, vær så snill.»

Eilif rørte på seg og stønnet igjen. Han vendte ansiktet mot hustruen og glippet med øynene mot henne.

Skjelvende av lettelse pustet Ingeborg ut. Gråten satt fast i halsen, men da hun gjorde mine til å strekke hånden mot ektemannen reagerte prosten.

«Nei, De må ikke! Ritualet er ikke fullført, vi kan ikke bryte sirkelen!»

Ingeborg trakk hånden forskremt til seg. Øynene flakket vilt mellom prosten og husbonden.

«Nei, vær så snill,» mumlet Eilif. «Det gjør så vondt. Så vondt …»

«Frue, vi må fortsette, ellers har vi ikke gjort annet enn å gjøre denne vederstyggeligheten gal av sinne. Den er ikke borte, den har bare gått i dvale.» Prosten stirret så intens på Ingeborg at hun krympet seg. Hun skottet bort på ektemannen, som for første gang på lenge, tross sin medtatte tilstand, så ut som seg selv.

«Er De sikker på at vi ikke er ferdige? Han virker så … Normal. Han har smerter, det kan De da se.» Igjen lot hun til å ha lyst å strekke ut hånden, men hun tok seg i det.

«Jeg er aldeles sikker, frue. De må stole på meg i dette.»

Til slutt nikket Ingeborg, men hun måtte vende blikket bort fra ektemannen som så på henne med ekte lidelse.

Prosten stavret seg på bena og kremtet mens han glattet på både kjortelen og det lille håret han hadde. Han kremtet enda en gang og åpnet boken. Etter et øyeblikks stillhet for å samle tankene gjenopptok han messingen.

Først lot det ikke til å skje noe, og Ingeborg var sikker på at det hele var over. Et håpefullt smil var begynt å lure i munnviken hennes da hun snudde seg bort fra prosten og så mot ektemannen, bare for å oppdage at han var nesten borte ved henne. Hun stirret inn i de bunnløse, sorte øynene og kastet seg bakover da tennene blottet seg i en snerrende grimase. Eilifs kropp satt på gulvet, men ble rykket opp som om noen halte i et tau. Han spant mot prosten og rakte ut armene, bare for å bli slengt til sides da han nærmet seg streken på gulvet. Prosten snublet i ordene, men klarte å fortsette.

 

Ingeborg hadde trukket seg lengst inn i kjøkkenet og satt i en krok mens hun holdt om seg selv med tårene rennende nedover kinnene.

Igjen tiltok levenet som demonen hadde påkalt tidligere. De kunne høre glass som knuste og møbler som skrapte over gulv.

Prosten hevet stemmen, han skrek nesten.

Med ett ble det mørkt.

Det var som alt lys regelrett forsvant fra verdens overflate og ble sugd ned i en avgrunn. Et øredøvende brøl fylte ørene deres og fikk klær og hår til å flagre.

En treg, hvinende lyd trengte gjennom larmen. Det var prosten som først forsto hva lyden var, men det var for sent.

I samme øyeblikk som det tunge kjøkkenbordet laget en ripe i sirkelen kom lyset tilbake. Kroppen i sirkelen ble kastet til vers. Eilif smalt i taket før han landet på gulvet med et uhyggelig brak. En mørk materie nærmest este ut av ham, før det utstøtte et illskrik og suste direkte mot Ingeborg som satt lammet av panikk.

Skyen, som prosten skulle komme til å kalle den, forduftet brått, og alt ble stille rundt dem. Prosten blunket og tørket svette og tårer fra ansiktet. Eilifs kropp lå urørlig på gulvet. Den ene hånden stakk utenom den brutte sirkelen.

Han snudde seg mot Ingeborg, som fremdeles satt lamslått inntil veggen. Hun vendte hodet mot prosten og åpnet munnen for å si noe, da ansiktet med ett trakk seg sammen i smerte. Hun skrek ut og tok seg til magen. Prosten reagerte raskt og løp mot henne.

Ingeborg kom seg opp på kne, men måtte krøke seg sammen. Hele tiden skrek hun skjærende og holdt seg om livet.

Like før prosten nådde bort til henne rettet hun ryggen og slo hardt ut med armene. Hodet ble slengt tilbake, og det ble tydelig hvorfor hun skrek.

Magen var begynt å bule ut under kjolen. Med en spjærende lyd revnet kjolelivet og blottla den stadig voksende magen. Prosten falt baklengs og så med gru hvordan noe buktet og vred seg under den stramme huden.

En vanvittig skjelving gikk gjennom Ingeborgs kropp, og de kunne høre ben som bristet. Hun ulte i smerte.

«Nei, nei, den kommer ut, ikke la den slippe ut!» Ordene lød knapt menneskelig, men prosten forsto hva som var i ferd med å skje.

Demonen hadde sagt han hadde plantet et avkom i henne. Nå lot det til at dette avkommet ville bli født.

Prosten ålte seg bakover der han satt på gulvet. Han følte med hendene etter boken i håp å finne ordene som kunne stanse marerittet som utspilte seg foran ham.

Ingeborg var falt bakover, hun holdt om den groteske magen og jamret. Hun var dyvåt av svette, og senene sto i spenn i halsen hennes. Det gikk flere rykninger gjennom magen, og prosten så forskremt hvordan hun ikke kunne gjøre annet enn å la kroppen presse.

«Nei,» lød en svak, pinefull stemme. Prosten hadde vært så fokusert på husfruen, at han hadde ikke lagt merke til at Eilif var våknet. Han ble vitne til hvordan den skamslåtte mannen sakte ålte seg mot sin kone. Han kunne se ham bite tennene sammen mens han slepte seg bortover. Den ene armen hadde en merkelig vinkel, og det var tydelig han hadde enorme smerter.

Det var først da Eilif nådde frem til Ingeborg at prosten la merke til blodet. Ikke strimen av blod som Eilif hadde lagt bak seg, men blodet som strømmet ut av husfruen og farget kjolen dypt rød. Det neste han registrerte var at hun var blitt stille.

Kroppen lå slapt på gulvet, bare magen ga fremdeles fra seg en og annen unaturlig sammentrekning.

Eilif stønnet høyt og kom seg på en eller annen måte opp på kne. Med vidåpne øyne så prosten den andre mannen famle under kjolen før han raskt trakk til seg hendene. I dem kunne prosten skimte en mørk, utydelig bylt, men Eilif knuget den så hardt til brystet at helt sikker på hva han så kunne han ikke være.

Da bylten ga fra seg et lite klynk, og deretter satte i å skrike, slo prosten hendene for ørene, for den lyden var ulik alt annet han noensinne hadde hørt, og ville komme til å høre igjen.

Det var lyden av ondskap som skar gjennom luften.

Eilif karret seg på bena og sjanglet gjennom rommet og ut døren. Prosten satt som stivnet, ute av stand til å tenke, langt mindre gjøre noe fornuftig. På den annen side, tiden for fornuft var for lengst forbi på det tidspunktet. Han kunne ikke gjøre annet enn å krype sammen og beskytte ørene da demonbarnets skrik igjen lød. Høyere denne gangen, sintere. Det var sorg og sinne. Hat og raseri. Sjalusi og smerte. Det var som om det krøp inn under huden hans, smittet sjelen hans. Brått ga lyden seg. Sakte sluttet prosten å skjelve, og etter en stund våget han å gløtte opp.

Da han ikke umiddelbart så noe faretruende senket han hendene fra ørene og løftet hodet. Stillheten som møtte ham var nærmest øredøvende.

Knærne ga etter under ham da han forsøkte reise seg. Det tok ham tre forsøk før han hadde kontroll nok over musklene til å holde seg oppreist. Først da han kom ut ytterdøren og den svale vinden møtte det såre, hovne ansiktet forsto han at han gråt.

Som om noe ledet ham satte han kursen mot låven. Døren hang på bare en hengsel, men det var god plass til å komme seg inn uten å måtte røre den.

Prosten nølte, men trakk pusten dypt og korset seg før han steg inn i halvmørket.

Selv om en del av ham hadde vært forberedt var det likevel et makabert syn som møtte ham.

Storbonden lå død i en sirkel av blod, og ved siden av ham lå liket av det som tilsynelatende var et nyfødt spedbarn.

Med pulsen rasende i ørene nærmet prosten seg sakte. Da han sto like ved sirkelen kunne han se at spedbarnet var noe fra en annen verden.

Det hadde kroppen til et barn, og riktig antall lemmer, men proporsjonene var så fundamentalt gale at det nesten gjorde vondt å se på.

 

Det tok tid, men etter hvert fikk prosten tilkalt hjelp fra nabogården. En vogn hentet Ingeborg, som fremdeles var i live, og fraktet henne til nærmeste sykestue. Ingen orket tanken på å hente ut liket av Eilif, til det hadde historiene om storbonden og gården fått et for godt grep. Det ble derfor besluttet at de skulle brenne ned hele låven.

Som sagt, så gjort.

Mens låven sto i lys lue, og de fleste av bygdas menn og kvinner sto samlet rundt i stillhet for å påse at brannen ikke spredde seg, trakk prosten seg tilbake og skrev sine minner og gjorde sine undersøkelser.

 

Som man kan lese tidligere var jeg godt forberedt da jeg ankom Fjellstad gård for å hjelpe storbonden og hans hustru med å bli kvitt djevelskapen som hadde invadert livene deres.

Jeg tegnet opp pentagrammet, som jeg har avbildet her, og Eilif Fjellstad stilte seg velvillig opp i midten, slik ritualet krever.

Jeg var dog ikke kommet så langt som halvveis da demonen ga seg til kjenne. Gjennom Eilifs kropp og sinn snakket den til oss og fikk nærmest jorden til å beve.

Jeg skammer meg ikke over å si at det var en av de mest skremmende opplevelsene jeg noensinne har hatt, bare overgått av det som siden hendte.

Demonen forsøkte narre oss. Det var godt jeg var der, ellers ville nok husfruen ha brutt sirkelen og forsøkt hjelpe sin mann. Jeg fikk overtalt henne til å fortsette det avbrutte ritualet, men ondskapen viste seg å være sterkere enn jeg hadde antatt.

Den klarte på egenhånd å bryte seglet og forlot vertskroppen i høy hastighet. Først trodde jeg den var forsvunnet, men det viste seg at den forsvant inn i Ingeborg Fjellstad for å gi liv og næring til avkommet den hadde fått plassert i hennes skjød.

Det vokste så hurtig at jeg i ettertid er overrasket over at det stakkars kvinnemennesket ikke revnet fullstendig.

Overraskende nok våknet storbonden til og forsto hva som var i ferd med å skje. Hva han husket, og hva han fikk vite mens han var besatt kan jeg bare spekulere i, men han var svært målbevisst da han kom seg bort til sin kone og tok imot det vederstyggelige avkommet.

Han tok med seg dette beistet og forsvant ut mens det ga fra seg en lyd som skar gjennom marg og bein. Selv den dag i dag kjenner jeg en hulhet jeg ikke hadde tidligere når jeg minnes den lyden.

Da jeg kom til meg selv igjen og gikk etter Eilif viste det seg at han hadde ordnet opp på sin egen måte. Med noe skarpt hadde han skåret over håndleddet og laget en ubrutt sirkel av sitt eget blod. Med det jeg antar var hans siste krefter tok han livet av demonyngelen, for så sitt eget.

Jeg har spurt rundt blant de av mine kollegaer og kontakter som er mer bevandret i dette feltet enn hva jeg selv er, og det later til at det er enighet om at Eilifs blodoffer er svært mektig. Sirkelen han tegnet var på samme sted som hans førstefødte ble ofret for å gi liv til demonen i første omgang. Ved å handle slik han gjorde kan det se ut som Eilif sluttet sirkelen og fanget demonen på ny.

Hvorvidt det er sterkt nok til å holde på den for evig kan vi ikke vite, men mye tyder på at den i det minste vil være betydelig svekket om den skulle komme løs igjen. Jeg må innrømme jeg håper det ikke skjer i min levetid, men jeg har uansett skrevet ned alt jeg kan huske om utdrivelsen, og hendelsene som ledet frem til dette, i tilfelle noen skulle få bruk for det ved en senere anledning.

 

Ingeborg Fjellstad ble gravlagt i hjembygden sin. Hun levde en stund etter demonens herjing, men kroppen var så maltraktert innvendig at hun til slutt måtte gi tapt. Jeg vet ikke om hun fikk med seg at ektemannen også døde.

Barna har blitt sendt til hennes familie. Hvor mye de får vite av alt dette, og hva de kommer til å huske selv vet jeg ikke. Forhåpentligvis vil de bli forskånet for det verste.

Historiene har levd i bygda en tid, men slik det gjerne ender opp til sist ser de fleste på det som eventyr nå.

Det verserer rykter om at det skal ha blitt sett en skikkelse som vandrer hvileløst rundt på tomten. Noen ganger skal denne mannskikkelsen, det er alle skjønt enige i, ha blitt sett stående i vinduet i det som var Eilifs kontor. Jeg antar det er ungdommer som er ute etter litt spenning i hverdagen som vanker der oppe fra tid til annen som sier dette.

En gang i tiden ville det irritert meg at man tok så lett på det, men etter det jeg selv har opplevd, antar jeg det er like greit at allmennheten ser på det som røverhistorier.

Noen ganger er sannheten for grusom.

 

Forfatterens ord:

Jeg har selv bodd på Fjellstad. Jeg, med flere, har opplevd barnegråt fra låven ved flere anledninger. Nærværet av en stor mann har føltes påtrengende og ekkelt. En gang ble det så voldsomt at jeg måtte vekke mannen min for å komme meg forbi denne «skikkelsen» som hindret meg i å gå ned trappen.

Opplevelsene på Fjellstad er nesten for mange til å nevne, men jeg var ikke den eneste som grøsset av ubehag der oppe. Jeg har også hørt at hun som flyttet dit etter oss fikk noen til å foreta en utdrivelse på stedet.

Vi får vel bare håpe at Eilifs offer ikke svekkes av det …

 

Historien om Eilif Fjellstad – Del 2

Personer og hendelser er oppdiktet, men Fjellstad gård finnes i vakre Valdres

Fortsettelse fra del 1

Alle i den lille bygda visste nå om Eilif sidesprang med den unge tjenestepiken. Ikke alle var begeistret for det, de likte husfruen på Fjellstad for godt til det, men de var skjønt enige om Ingeborg nok hadde sitt å si i at Marianne ble gal, tatt i betraktning måten hun ble kastet ut på.

Eilif begynte å drikke tettere og hardere. Ofte ble han sittende på kontoret fra den ene morgenen til den neste uten å gjøre annet enn å tylle i seg store mengder brennevin. Han var mørk til sinns, og tålte ikke konens bønn om at han skulle ta seg sammen.

Derfor ble det til at Ingeborg oftere og oftere ble nødt ta seg av husbondens plikter og ansvar, i tillegg til å skjøte huset som hun mente det burde.

Kanskje var det derfor hun ikke la merke til Eilifs øyne før det var gått en tid. Sommeren var kommet, den første av mange i det nye århundret som var startet.

Bare på Fjellstad slo avlingene feil. Selv gressplenen som var nøye opparbeidet, døde og ble brun.

Ingeborg slet med å få økonomien til å gå opp, og enda mer med å beholde arbeiderne som var begynt å fable om et beist som lusket rundt på eiendommen og ødela alt de drev med.

Det var mens hun satt bøyd over kjøkkenbordet og gjorde sitt beste med tallene hun hadde foran seg at Eilif fant det for godt å komme skjenende inn. Igjen hadde han tilbragt lange stunder innelåst på kontoret. Dunsten av alkohol og gammel svette slo mot Ingeborg og hun rynket nesen i avsky mot ektemannen.

Han ravet mot henne og falt så lang han var før hun fikk sagt noe. Snøvlende grep han om skjørtekanten hennes, hun kunne høre ham gråte, men ordene var uforståelig for henne. Et stikk av medynk fikk henne til å bøye seg ned for å hjelpe ham på bena.

En skarp smerte skjøt gjennom nakken hennes da han grep hardt om den og holdt henne fast. Forgjeves forsøkte hun å vri seg bort.

«Hjelp meg,» hvisket han halvkvalt. «Den kommer.»

Grepet om nakken løsnet og Ingeborg trakk seg hastig vekk. Brått var det som det gikk en umenneskelig rykning gjennom Eilifs kropp, og da han reiste seg var det på en måte som hans kone fant svært foruroligende, uten at hun noen sinne evnet å forklare hvorfor.

En høy, kald latter, ulikt noe hun hadde hørt før, kom fra ektemannens strupe. Leppene delte seg i noe som minnet mer om et snerr enn et smil, men det var øynene som virkelig skremte henne.

Blodsprengte og hovne var de, som følge av den drukkenbolten han var blitt, men det som en gang var blått og livfullt, var nå blitt fullstendig sort og livløst. Det var som å stirre ned i en bunnløs brønn. Selv det hvite så ut til å mørkne mens hun så på.

Uten å si noe snudde Eilif og forsvant ut av rommet. Fremdeles runget latteren i veggene. Senere skulle Ingeborg angre på at hun ikke straks løp etter mannen for å snakke fornuft med ham, men der og da sto hun som fastfrosset, uten å kunne samle en eneste fornuftig tanke.

Ikke før hun hørte flere menn rope og skrike utenfor løsnet det kalde grepet om henne og hun løftet skjørtene og hastet ut.

Flere par hender grep etter henne, men hun enset det knapt. På plenen foran henne lå Anna. Armene og bena var vridd i unaturlige vinkler, som om hun var falt fra en stor høyde, men ansiktet hennes virket fremdeles levende, til tross for at det var stivnet i et skrekkslagent skrik.

Et gjennomtrenge ul hørtes og skar gjennom de tilstedeværende. Ingeborg forsto ikke at det var hun selv som utstøtte den primale, hjerteskjærende lyden ved synet av sin eldste datter.

Hun hev seg over den spede kroppen og klamret seg til den. Hun glefset mot alle som forsøkte å ta henne bort. Skuldrene ristet og halsen ble etter hvert så sår at hun mistet stemmen.

Først da det begynte å skumre kom Eilif til syne blant noen trær. Han virket mindre påvirket av alkoholen enn tidligere på dagen, og virket oppriktig forbauset over alt oppstyret.

Da han fikk øye på de to skikkelsene på bakken sank han på kne og ga seg til å vugge frem og tilbake mens han mumlet for seg selv. Hendene rev store dotter hår fra hodet, han var selve bildet på en fortvilet far.

Hvor lang tid det tok før arbeiderne fikk husfolket innendørs og kunne tilkalle lege hersker det uenighet om, men til slutt befant Eilif og en sønderknust Ingeborg seg i dagligstuen med hver sin kopp te.

Anna ble obdusert, men legen kunne ikke finne noen forklaring på dødsfallet. Skadene på den lille kroppen tydet på massiv vold, men det kunne like fullt stamme fra et voldsomt fall som harde slag.

Begravelsen ble avholdt, og mange kom for å uttrykke sin kondolanse. Ingeborg reagerte med å bli mer beskyttende ovenfor de to gjenværende barna. Hun lot dem sjelden ut av syne, og ble hun nødt til det, var det i så korte øyeblikk at hun like gjerne kunne latt det være.

Hun gikk med nervene utenpå kroppen, og hendelsene som fulgte skulle ikke gjøre det lettere for henne.

Kyr falt døde om på beitet. I det ene øyeblikket gresset de, i det neste lå de der, kalde og livløse.

De få arbeidskarene som var blitt værende på gården opplevde stadig at utstyr forsvant og de ble til stadighet utsatt for mindre ulykker og skader.

Ei av kjettene på gården hadde fått et kull kattunger først på sommeren. En dag fant en av tjenestepikene alle kattungene hengt på vaskerommet.

Ingeborg kikket stadig mer skrått mot ektemannen. Noen ganger virket det som han var seg selv, tross drikkingen. Han sørget like sterkt som henne over tapet av den elskede datteren, og hun hørte ham ofte gråte om natten.

De gangene verket hun av lyst til å trøste ham, til at han skulle trøste henne, men noe holdt henne tilbake.

Dette noe var den andre siden Eilif viste. Øynene hans endret seg stadig, nå var det flere som kommenterte det og beskrev den samme lammende kulden hun selv hadde følt den dagen Anna døde. Det var noe alvorlig galt med ektemannen, det var hun sikker på.

Til slutt lot det til at alle bekymringene ble for mye for henne, og en ettermiddag segnet hun om med intense smerter. Barnet hun hadde båret ble født så altfor tidlig og hadde ingen mulighet til å overleve.

Ingeborg var knust av sorg og forsøkte å ty til ektemannen for trøst, men han trakk seg bort og viste ingen reaksjoner på å ha mistet sitt ufødte barn. Sakte men sikkert gled det en gang så lykkelige ekteparet bort fra hverandre.

 

En kveld kom Eilif inn på soveværelset etter at Ingeborg hadde sovnet. Der hadde han ikke vært på mange måneder, og Ingeborg hadde latt barna flytte inn dit så hun skulle kunne passe dem i løpet av natten.

Hun hadde ikke delt de fryktelige mistankene sine med noen, men hun visst, uten et snev av tvil, at Eilif hadde hatt noe å gjøre med datterens død. Hun aktet ikke la ham komme til de andre barna uten at hun var der og kunne hindre ting i å skje.

Da han nå kom inn, trakk han nattkjolen hennes opp til livet og besteg henne før hun våknet. Smerten skar gjennom henne mens mannen prustet og beveget seg hardhendt over henne. Hun våget ikke å lage en lyd, ville ikke vekke barna, men tårene strømmet stille nedover ansiktet hennes.

Eilif gjorde seg ferdig, og da han gliste og stirret på henne var alt det hvite i øynene hans borte.

Neste morgen var Ingeborg dekket av blåmerker, og hun var så sår og øm nedentil at hun knapt klarte gå. Hun var sikker nå. Noe fremmed, noe farlig hadde tatt bolig i mannen hennes, det hadde gjenspeilet seg i det endeløse mørket i øynene hans.

Uten å nøle fikk hun tilkalt bygdas prost. Han hadde selvsagt, som alle andre, hørt om alt som var skjedd på gården, så han hadde nok en mistanke om hva husfruen ville ham.

Da prosten hadde hørt Ingeborgs vitnemål korset han seg og tok hånden hennes i sin. Han fortalte henne at hennes husbond etter all sannsynlighet var besatt, men han skulle forsøke en utdrivelse. Den skulle foregå neste kveld, han trengte mer utstyr, ellers kunne det gå riktig galt.

Før prosten returnerte neste kveld hadde han skrevet ned Ingeborgs berettelser for ettertiden. Særdeles opptatt var han av hennes beskrivelse av storbondens sjelløse øyne. Like nøye som han skrev ned hennes ord, beskrev han i detalj hva han hadde tenkt å gjøre og hvordan. Prosten hadde alltid vært interessert i det okkulte og det som befant seg på «den andre siden», men hadde aldri tidligere fått førstehåndskjennskap til noe slikt.

Med nærmest barnslig iver bega han seg tilbake til Fjellstad gård, bevæpnet med ymse hellige relikvier, ikke minst det viktigste av alt- vievannet.

Straks han ankom gården forsto han at han hadde hatt flaks. Eilif befant seg på kontoret og hadde sagt seg villig til å bivåne prostens lille oppvisning.

Ingeborg hadde ikke tatt noen sjanser, hun hadde sendt barna til en av nabogårdene og gitt tjenestefolkene fri for kvelden. Prosten var litt skeptisk til dette siste, men innså at husfruen var redd, noe han ikke kunne klandre henne for, tatt i betraktning alt hun hadde opplevd.

Prosten ga seg til å tegne et intrikat mønster på kjøkkengulvet, og tente flere tykke lys som han strategisk plasserte rundt.

Under hele forberedelsen satt Ingeborg på en stol, rak i ryggen og knuget hendene. Eilif selv satt spak ved siden av henne med lutende skuldre.

Prosten rettet ryggen og ba Eilif ta plass midt i mønsteret han hadde tegnet. Eilif gjorde så, men Ingeborg la med gru merke til det lille glimtet av sort i øynene hans før det forsvant.

Prosten la en eldgammel, slitt bok på bordet og ga seg til messe de latinske ordene mens han vekselvis sprutet en skvett vievann på den andre mannen, og viftet med en lauvbærkvist.

Det var et langdrygt ritual, men før han var kommet halvveis ga alle dørene i huset seg til å slamre og smelle vilt. Vinduene klirret, og Ingeborg hørte det single i glass et sted i huset.

Eilif sto rett opp og ned på gulvet, hodet lot til å dingle slapt på skuldrene, men både prosten og Ingeborg la merke til at det var noe snodig med måten han sto på.

Skuldrene var hevet, og føttene lot til å bare så vidt berøre gulvet. Det kunne unektelig se ut som om noen holdt storbondens kropp oppe med fysisk makt.

En grotesk rykning jog gjennom kroppen hans, og en rumlende latter drønnet gjennom rommet, det var som selve lyden fikk lysene til å blafre og dø ut.

«Tåpe,» lød en stemme. Det var som om den kom fra overalt på samme tid. «Mon tro hvilke villfarelser du lever under, lille mann, som tror du kan få noen makt over meg? Jeg er mer enn du kan forestille deg! Jeg er tiden. Jeg er den første av oss. Jeg vil fylle verden med flere av mine, og starter med avkommet jeg har plassert i kvinnen!»

Tredje og siste del kommer tirsdags kveld

 

Historien om Eilif Fjellstad – Del 1

Personer og hendelser er oppdiktet, men Fjellstad gård finnes i vakre Valdres

HISTORIEN OM EILIF FJELLSTAD

Av Karoline R. Sveen

 

Det finnes et sted, et sted hvor himmel og jord møtes. Det ligger der, ruver over området rundt som den eneveldende hersker det en gang var.

Hvis man ser godt etter kan man fremdeles ane fordums prakt, for en gang var det et lykkelig sted.

Nå er det hjemstedet til en ondskap så grusom at selv ikke den blindeste av oss kan unngå å merke dens tilstedeværelse.

For å forstå må vi gå tilbake til begynnelsen, da gleden fremdeles var til stede.

 

Det hele startet i det herrens år syttenhundreogåttifem, i et lite dalføre omtrent midt i landet.

Eilif Fjellstad og hans kone Ingeborg, født Wiigen, var ytterst velstående og eide mye land i området. Eilif likte svært godt å vise hvor mye han hadde å rutte med, og dette året startet han derfor oppføringen av deres nye hus så høyt oppe han kunne komme, hvor han ville ha utsikt over det han i sitt stille sinn kalte sitt kongerike.

Huset ble ferdigstilt sent på høsten året etter, og de to rakk akkurat å flytte inn, selvsagt sammen med tjenerskapet, da deres første barn ble født. Eilif var mektig stolt over datteren sin og ble stadig sett mens han pludret og dullet med henne. De kalte henne Anna, og alle kunne se hun var høyt elsket.

Selv om Eilif var en rik og mektig mann var han godt likt blant alle, også de som jobbet for ham. Da Ingeborg kort tid etter igjen ble svanger var gleden stor blant alle som kjente dem, og det ble snakket om at odelsgutten endelig skulle komme.

Ei ny jente kom til verden da storesøsteren bare var elleve måneder gammel, hun fikk navnet Inga, etter Ingeborgs mor. Foreldrene var like stolte over dette barnet, men det var omtrent nå ting skulle begynne å endre seg.

Du forstår, Eilif hadde tilegnet seg stadig mer makt, han var ofte ute på viktige møter og arbeidet lange kvelder i det store rommet han hadde innredet til kontor. Mens Ingeborg vokste og ble mer og mer opptatt av barna, følte Eilif seg stadig mer isolert fra sin kone, og følte det kanskje oppløftende da den unge tjenestepiken Marianne begynte å vise interesse for ham. Det hadde begynt uskyldig med rødming og nervøse smil fra hennes side. Til å begynne med hadde syntes det var sjarmerende, men han gjorde ingenting for å oppmuntre den altfor unge piken.

Likevel ble Marianne mer og mer sikker på seg selv, og en sen kveld hun kom inn på kontoret for å serve herren sin te, snublet hun ørlite grann med vilje og sølte den varme drikken over Eilifs fang.

Overstrømmende av unnskyldninger hev hun seg på kne og ga seg til å tørke med forkleet sitt. Eilif stanset de febrilske bevegelsene hennes og fikk henne til å reise seg.

De sto tett sammen, heten mellom dem skyldes helt klart ikke teen. Det startet med et kyss, og endte med noe mye mer.

Den ene gangen førte til flere, og da lille Inga var tre måneder gammel fikk Eilif vite at Marianne ventet hans barn.

Skammen oste av ham, hva hadde han gjort? Eilif lukket seg mer og mer inn i seg selv mens han funderte over hva han skulle gjøre.

I mellomtiden forsto Ingeborg hva som var i gjære, hun kjente igjen tjenestepikens symptomer, og da hun la til ektemannens skyldige oppførsel var hun ikke sen om å konfrontere ham.

Eilif gråt og beklaget seg. Ingeborg tilga ham, men ga piken beskjed om å pakke det lille hun eide og komme seg bort fra gården og aldri vise seg. Hun var nådeløs og skremmende i sin vrede der hun sto på trammen med vinden som fikk skjørtene hennes til å flagre vilt og så unge, gravide Marianne forlate stedet i en vogn hun aller nådigst hadde fått tillatelse til å reise i.

Eilif var ivrig etter å gjøre alt godt igjen, og like etter var Ingeborg atter svanger. Denne gangen ble det en gutt, og all dramatikken var tilsynelatende glemt. Husfruen ofret i alle fall ikke den unge piken en tanke, men Eilif tenkte av og til på henne med ømhet og sorg, og lurte på hva det ble til med barnet hun hadde båret.

Svaret skulle han få på sønnen Andris’ første bursdag. Alle de tre barna var kledd opp i sin vakreste klær, og det var pyntet til stort lag for å feire odelsguttens første år på gården.

Musikk ble spilt og glade mennesker svingte seg rundt på jordet de hadde klargjort for festen. Jubilanten selv sovnet tidlig med ansiktet i et stort stykke kake, men det var ikke til hinder.

Eilif selv var i godt humør, for Ingeborg hadde samme dag fortalt at hun ventet atter et barn, så nå var alt bare fryd og gammen i storbondens verden.

Kvelden kom og det ble skumring. De levende lysene ga liv til skyggene, og de eldre barna som var med på festlighetene gjemte seg under bordene for å fortelle skumle historier.

Anna var bare tre år, men hun så opp til de store barna og fulgte med dem. Selv om hun ikke forsto historiene helt var hun allikevel oppslukt nok til å hyle opp og gråtende løpe for å finne moren da et vindkast tok tak i bordet og hev det vekk fra dem.

Lysene blafret vilt og sluknet, og i samme øyeblikk var det som et lynglimt slo ned midt mellom gjestene.

En kvinne kom til syne der lynet var slått ned. Hun var kledd i lyse filler, det var tydelig restene av en brudekjole. Ingeborg kjente den straks igjen om sin egen og førte hånden til halsen i gru.

Kvinnen virket beruset, for kroppen skjenet og hun stirret vilt rundt seg uten egentlig å fokusere. Helt til blikket traff storbonden Eilif.

«Eilif Fjellstad,» skrek hun skingrende. Lyden jaget vindens ul på flukt. «I dag står du og feirer din sønns første fødselsdag. Minnet ditt strekker ikke langt, min elskede. Dere forviste meg, kalte meg hore. Dere gjorde meg til hva jeg er, og jeg hater dere for det.

Før natten går over i dag skal odelsguttens blod spilles, og dere skjebne forsegles.»

Vinden tiltok i styrke så folk måtte løfte armene for å skjerme seg selv. Da den løyet var kvinnen borte. Panikken brøt ut. Ingeborg samlet barna og klemte særlig Andris tett inntil seg mens tårene rant.

Eilif brøt gjennom kaoset og fikk tjenerne til å få kona og barna inn i huset. Han sendte gjestene hjem, men de nærmeste naboene, de som leide jord av Eilif, sa seg villig til å bli værende og beskytte familien mot trusselen som var rettet mot dem.

 

Mens Eilif tråkket rasende frem og tilbake i stuen samlet Ingeborg barna hos seg på soveværelset hun delte med ektemannen. Der satt de tett, tett sammen mens hun kjempet for å holde seg rolig for barnas skyld.

Inni henne raste en hard kamp. Hun hadde selvsagt kjent igjen tjenestepiken Marianne, det var ingen tvil om at det var henne. Tanken på at hun hadde vært inne i huset og funnet brudekjolen gjorde henne nærmest kvalm. Og trusselen mot sønnen … Det var som en kald neve grep tak om hjertet hennes og klemte til da hun hørte Mariannes ord om igjen i hodet.

«Før natten går over i dag, skal odelsguttens blod spilles».

Hun klemte Andris tettere mot brystet. Piken skulle ikke få nærme seg sønnen hennes, det skulle hun sørge for!

Tiden sneglet seg av gårde, og snart begynte mennene å spøke, den grusomme stemningen slapp taket, og de begynte å fortelle drøye vitser om piken som hadde klart lure dem så grundig.

Ingeborg slappet ikke av, men Eilif tørket lettet svetten av pannen og kastet et blikk på klokken. Den viste en halv time over midnatt. På det tidspunktet var han overbevist om at Marianne var forsvunnet langt vekk og at det hele var et dårlig forsøk på en slags hevn før hun forsvant for godt.

Han skulle bare visst hvor feil han tok.

I det naboene sto klare til å ta farvel økte vinden igjen i styrke. Mennene holdt på hattene sine og mumlet seg imellom om det snodige været da de hørte skrikene.

Barnegråten steg i fistel, og alle snudde seg mot låven hvor lyden kom fra. Uten tanke for annet enn sønnen beinet Eilif over gårdsplassen og rev opp slåen som holdt døren igjen. Vinden tok tak og røsket den nesten av hengslene, og Eilif måtte kjempe for å komme seg inn i ly.

Foran ham utspilte hans verste mareritt seg.

I en ring av levende lys sto Marianne, fremdeles kledd i de sørgelige restene av hans kones brudekjole. I en hevet hånd holdt hun en kniv med snodig utformet blad. I det flakkende lyset så det ut som det buktet seg. Noe vått dryppet fra tuppen og landet på pannen til gutten som satt foran henne.

Eilif hikstet og tok et skritt frem, men stanset da pikens blikk møtte hans. Galskapen lyste ut av dem og forvrengte det en gang så pene ansiktet. Ordene hun ytret har Eilif gjenfortalt, og etter disse hendelsene kan man ikke nødvendigvis være sikre på at det ble ordrett, men essensen ligger der like fullt.

«På grunn av dine handlinger må odelsgutten, din førstefødte sønn, bøte med livet. Det smerter meg, men det er den eneste måten å sørge for din undergang, Eilif Fjellstad. Måtte du aldri få fred.»

Kniven falt raskt, og barnets gråt og skrik stilnet. Stillheten som fulgte var det mest uhyggelige Eilif noen sinne hadde opplevd. Han kastet seg frem og tok barnet i armene. Han vendte det vesle, blodige ansiktet mot seg og så et barn han ikke kjente.

Kvalme, lettelse og forvirring kjempet om plassen i storbonden. Han kikket brått opp på piken etter svar.

«Dette er din førstefødte sønn, han du tok alt fra. Han hadde retten på sin side og skulle arvet ditt kongerike. Jeg kalte ham Ellef, etter deg, enda jeg visste han aldri skulle vokse opp. Hans blod vil gi liv til hevnen jeg har planlagt for deg.»

Med et brøl reiste Eilif seg og kastet seg mot piken. På et vis vek hun unna, og før Eilif fikk balansen tilbake hadde hun kjørt kniven inn i sitt eget bryst og segnet om.

Da Eilif trådde ut av låven med det døde guttebarnet i armene hadde vinden akkurat løyet. Det ble fortalt at den hadde vært så sterk at de andre mennene ikke hadde klart ta seg frem for å hjelpe storbonden sin.

Sjokkert så de en blodig Eilif komme med slepende skritt mot dem, og selv de staute mennene klarte ikke holde øynene tørre da barnet ble lagt i gresset foran dem.

Eilif satt på kne ved siden av bylten. Mennene mumlet intetsigende ord og tok ham trøstende på skulderen. I stillhet fikk de fjernet kroppen til den tidligere tjenestepiken og sendt henne hjem til de skamfulle og sorgtyngede foreldrene.

 

Man skulle kanskje tro at elendigheten nå var forbi, men det er snarere nå det begynner. Ingeborg var glad og lykkelig over at det ikke hadde vært hennes kjære Andris som var i fare. Ektemannens horunge brydde hun seg ikke stort om, og hun blomstret nå som trusselen mot barna var borte.

Eilif begynte derimot en sakte forandring den kommende tiden. Til å begynne med kunne man tilskrive hans mutte, tilbaketrukne adferd med sjokk over alt som var hendt, men snart begynte folk å hviske om alt det merkelige som nå begynte skje på Fjellstad.

Del 2 kommer på fredag

 

Hormonella finner løsninger

En gang i blant kan man ende opp med å miste motivasjonen fullstendig for det man egentlig elsker å holde på med. I mitt tilfelle ble jeg lei og frustrert da jeg fikk beskjed om at jeg ikke får tjene penger på skrivingen under foreldrepermisjonen jeg straks skal ut i. Ikke så mye som ei novelle får jeg selge, for da må jeg søke om fleksibelt uttakt og som frilanser/selvstendig næringsdrivende.Det blir jo ikke akkurat lønnsomt, tatt i betraktning at man aldri vet om noe blir solgt eller ikke.

Så da, i min hormonbefengte tilstand, pakket jeg bort alt av skriveting og furtet noen dager. Jada, jada, fortell ei høygravid dame at det kanskje ikke er så ille som det ser ut, men saken er at å få inn noen kroner i ny og ne på skrivingen ofte er det som får en gjennom måneden. Derfor ble det litt sårt.

Vel, uansett, hormonene har roet seg (i denne omgang), og jeg forstår jo hvorfor reglene er som de er, samtidig som jeg definitivt ser et potensiale for å vise skjønn. OK, så får jeg ikke skrevet og solgt ting, noe som innebærer en del forandringer av planene mine for denne tiden, men til gjengjeld vil jeg få frigjort mye mer tid til de noe større prosjektene mine, som da kanskje vil ligge klare til permisjonen er over.

Og neida, jeg skal ikke glemme junior oppi det hele. Guttungen får skriving og ord inn med morsmelka, han 😉 Det er tross alt tredjemann, og med to barn i hver sin ende av «våkenhetsskalaen» føler jeg at jeg har en viss peiling på hva jeg går til her.

I tillegg til at jeg holder på med omskrivingen av fantasymanuset mitt- som jeg lover å skrive noe mer om etter hvert, har jeg begynt planleggingen av en serie lagt til vikingtiden. Jeg er litt usikker på hvordan den skal kategoriserer, men akkurat nå ser det utrolig nok ut til å minne mest om en serieroman. Du vet, ala Norske Serier og de der. Men det kan absolutt være morsomt å skrive på!

Jeg har et par andre fantasymanus liggende på vent også, i tillegg til at jeg fant ut at jeg faktisk har begynt på oppfølgeren til den jeg skriver om nå. Det var jo morsomt å finne igjen.

Så det skal nok ikke skorte på skriveprosjekt selv om jeg ikke får lov å gjøre noe mer enn å skrive i disse månedene.

Det er nå arbeidet begynner!

Endelig har jeg begynt på omskrivingen av det jeg stort sett bare omtaler som «manuset», aka «Boken med stor B».

Det er nå to år siden jeg skrev førsteutkastet til denne fantasyromanen, og det på atten dager. I løpet av denne tiden har historien aldri fullstendig forlatt hodet mitt, men jeg har hatt så mye annet å gjøre, og andre historier som har skreket for å komme ut, at mitt lille hjertebarn har blitt liggende på vent.

Fordelen er at jeg ikke har lest historien fra ende til annen på to år, og dermed opplever den på ny nå. Da er det nok enklere å gjøre forandringer også, vil jeg tro. Jeg har også laget meg en del mentale notater i løpet av denne tiden om ting jeg vil legge til eller endre,så nå må jeg bare få notert dem fysisk før de forsvinner, hehe..

Baksiden er at jeg ikke er helt inne i persongalleriet mitt lenger, så mens jeg leser og jobber nå lager jeg notater og huskelister etter hvert som det dukker opp ting. Det er gjerne små detaljer som kan virke uviktige til å begynne med, som viser seg å ha mye å si senere i historien. Mot slutten ble det også en del navn og personer å holde fra hverandre, så der må jeg få skrevet ned litt. Planen er at det skal bli flere bøker ut av dette, så det er viktig at jeg ikke begynner å surre med navn, utseende og viktige personlighetstrekk.

18518136_10155283646611081_8850711918033916019_o

Her har jeg skrevet ut de første ti kapitlene. Jeg er såpass gammeldags at jeg fremdeles liker å arbeide med penn og papir, så tar jeg heller «finskrivingen» på PC. Jeg forsøker å lage meg et lite system, men det gjenstår å se om jeg klarer å holde det.

Her betyr røde binders at jeg ikke har begynt på det kapitelet enda. Blå betyr at det er ferdig til å rettes på data. Grønn betyr at jeg skal vurdere å flytte kapitelet til et annet sted i boka, mens svart kort og godt betyr «brenn hele skiten». Sånn omtrent, i hvert fall.

Ellers noterer jeg fortløpende i teksten og margene, og retter skrivefeil og slike ting mens jeg holder på. Jeg har alt strøket noen setninger og forandret andre, så jeg tror jeg har begynt riktig.

Etter omskrivingen har jeg planer om å finne noen testlesere som kan se på det hele med nye øyne og fortelle meg hvor mange plotthull det er, og hvor lite historien henger sammen. Jeg er tross alt ikke sikker på om jeg får formidlet alt det jeg egentlig vet. Det sitter klart for meg i hodet mitt, men er det like klart i teksten? Det gjenstår å se. Jeg håper selvsagt også at testleserne vil like det, da, selv om oppgaven dere skal være å peke ut feil og mangler.

Vel, dette er en del av forfatterjobben jeg aldri så for meg da jeg var åtte år, men jeg forstår godt hvorfor det må til! Jeg er så sær at jeg gleder meg til å fordype meg i dette, jeg, da!

  • Karoline

I begynnelsen var ordet…

cats

Mange drømmer om å bli forfatter. Om å sette seg ned, skrive en bok eller flere og få solgt dem. Mange drømmer også om å bli en bestselgende forfatter. Dette er kanskje litt tabubelagt å innrømme blant aspirerende og allerede etablerte skrivere, men jeg mener det må være lov å drømme om det. For hva ville vel livet vært uten drømmer?

Til tross for dette er det en gang slik at man kommer ingen vei bare ved å drømme. For å å oppnå drømmen sin er man nødt til å jobbe for det. Målrettet. Hele tiden. Man må ha målet i siktet og vite hva man ønsker å oppnå.

Slik er det også med skriving. Selv om jeg til tider skulle ønske det, lager ikke ordene seg selv i skriveprogrammet mitt. Jeg er nødt til å tenke dem og plotte dem inn, en bokstav av gangen, helt til jeg på et tidspunkt er ferdig.

Noen dager er definitivt verre enn andre. Jeg kan sitte og stirre på dataskjermen eller notatblokken min, og jeg merker ordene svirre rundt i hodet mitt, men når jeg strekker meg etter dem løper de lattermildt unna som lekende barn.

Andre dager går det lekende lett. Det er nærmest som bokstavene fosser gjennom meg og sloss om å komme fortest mulig ut, og setningene bygger seg selv uten at jeg rekker å tenke over det.

De fleste dagene er derimot noe midt mellom disse ytterpunktene. Ordene kommer. Noen avsnitt går raskt, andre går tregt, men jeg skriver dem. Kanskje må de endres etter hvert, men der og da skal de bare skrives.

Poenget er at jeg setter meg ned og gjør noe aktivt for at ordene skal skapes. Kanskje må tankene rundt en spesiell historie, en scene, et kapitel modnes før jeg kan skrive det ned. Da hjelper det å gå en tur, ta en dusj, kanskje til og med rydde huset med litt god musikk (eller en lydbok) på øret, eller til og med kjøre en tur. Strengt talt vil alt du kan gjøre på autopilot få underbevisstheten til å jobbe med problemet, og før du vet ordet av det har du løsningen. Kanskje i form av bilder i hodet, eller kanskje setninger brått står tydelig for deg, men du har uansett gjort noe aktivt for å komme et lite skritt nærmere den store drømmen.

Så… Hvor ofte gjør du det som må til?

snoopy-writer1

  • Karoline